onsdag 9. januar 2013

Trafikk - forskjeller mellom Filippinene og Norge

Her i Filippinene er det mye trafikk på veiene, og en annen trafikkultur.

Både i byene og på landsbygda er det store forskjeller i trafikkbildet i forhold til det vi er vant til i Norge. Filippinene er et forholdsvis lite land, og har et flateinnhold som er på 300.000 km2, mens Norge har ca 324.000 km2. Når vi vet at Filippinenes folketall er tett opp mot 100 millioner mennesker, mens vi i Norge har bare 5 millioner, så sier det seg selv at bildet blir annerledes. Jeg har kjørt bil både her i Cagayan de Oro som er en by med ca 1,1 millioner mennesker, og også i det som i utgangspunktet er mer grissgrendte strøk. Det som er fasinerende med trafikken her i byen er at den på en merkelig måte fungerer uten de vanlige spillereglene vi er vant til fra Norge. Det er lite trafikklys og skilting som veileder og bestemmer hvordan man kan kjøre. Mens vi i Norge er vant til at det er vikeplikt fra høyre så fremt skilting ikke sier noe annet, så er det ikke sånn her. 

Jeepneyen er et transportmiddel som er en viktig del av gatebildet over alt i Filippinene. De er en stor kilde til forurensning da de aller fleste gir fra seg skikkelig svartrøyk. Guttene som står bakpå er billettører og innkastere, og har vel en av landets farligste arbeidsplasser der de er utsatt både for å bli påkjørt når de hopper rundt i gatene og leter etter passasjerer, og for forgiftning mens de jobber lange dager mens de puster inn svartrøyken fra jeepneyen og utslipp fra den øvrige trafikken. I rushtiden er det ikke uvanlig å se at også taket på jeepneyen er fullastet med folk.

Hva de offisielle trafikkreglene sier er jeg sannelig ikke sikker på. Men når du skal kjøre inn på en vei så er det ikke vikepliktregler som gjelder, men du må bare se etter en liten åpning og begynne å kjøre forsiktig inn på veien. Som regel vil bilene stoppe og la deg slippe innpå, men du skal ha litt mot for å presse deg fram hvis det er mye trafikk. Hvis trafikken er veldig tett, så må du bare sige sakte inn på veien til noen blir nødt til å stoppe for ikke å kjøre på deg.

Det er mange ganger fasinerende å se på at trafikken fungerer så pass godt på uskrevne regler. Du må være både frekk og ettergivende på samme tid for å være en god sjåfør her. Du må være frekk nokk til å presse deg fram, men du må også være ettergivende og slippe andre fram. Det fungerer utrolig bra synes jeg, og med tanke på trafikkbildet så er ikke dødstallene i trafikken her så veldig skremmende synes jeg. Tall fra 2007 viser at det ble drept 1185 mennesker i trafikken her i Filippinene, noe som utgjør 20 mennesker pr 100.000 innbygger. Tallene for Norge samme år var 233 drepte, som utgjør 5 pr 100.000 innbygger. I USA er tallet 13,9 pr 100.000 innbygger.

Uskrevne regler for trafikk som man bør være oppmerksom på her.

Kort forklart kan man si at det er den sterkestes rett som gjelder. Jo større kjøretøy, jo lettere kan det se ut som det er å presse seg fram. Lastebiler og andre tyngre kjøretøyer stiller selvsagt sterkt når de kjører inn på en vei. Det er jo naturlig for de mindre bilene å ville unngå den konfrontasjonen, så de viker selvsagt. Det ser også ut som at folk som kjører SUV`er er tøffere til å presse seg fram. For min egen del så er det egentlig de jeg frykter mest. Særlig de som kjører nye SUV`er har etter min mening en tendens til å kjøre fortere enn andre, og de forventer at alt fra høner, via fotgjengere, mopeder og mindre biler bare spretter unna når de kommer susende. I den lille gata som jeg bor i er det et par plasser der husene er plassert helt inntil veien, og de som bor i husene bruker gata som oppholdssted. De har heldigvis lagt ut oppskårne bildekk som fartsdumper akkurat forbi husene, men jeg synes noen av disse SUV`ene holder sykt høy fart når de kjører gjennom stua til folk. 

Det er denne gata jeg bor i, og det er til tider ganske stor trafikk her pga at det ligger en skole litt lenger nedi gata her. Alle bilene kjører bokstavelig talt gjennom stua til de som bor her. De sover og har tv-stue i husene på høyre side av veien, mens de vasker både seg selv og klær på den andre siden av veien. I tillegg sitter gutta utafor her og drikker øl på kveldene, mens unger, hunder, høner og kyllinger springer rundt. Her passerer det altså antakelig flere hundre biler i døgnet, samt et utall motorsykler, og også lastebiler. Men det går nå bra...

Jeg har beveget meg rundt med både en vanlig sedan personbil, og et par litt større biler, og jeg har etter hvert blitt vant til hvordan trafikken fungerer. Det som er vanskeligst å forholde seg til er mopedene og de små motorsyklene. De kjører sikksakk mellom bilene, og har en tendens til å dukke opp veldig plutselig. Så hvis du skal skifte fil, så er det veldig viktig å følge med i speil og hva som eller skjer på siden av bilen. Det er fort gjort å få en moped i siden hvis du ikke er oppmerksom.
Når det gjelder fotgjengere så er det så enkelt og greit at de må bare passe på seg selv. Det er få som tar hensyn, og det er ikke noen vikeplikt for gående utenom i lyskryss. Det er mange som lever farlig når de skal krysse tett trafikkerte veier, men det går merkelig nokk som regel bra.

En annen sak som gjør at jeg undres over at ikke dødstallene er større er at langs med landeveiene så bygger folk hus tett inntil veien. Det er her snakk om hus av meget lav standard, og det er som regel ikke mer enn et par meter fra veikanten til inngangsdøra. Når trafikken suser forbi i x antall kilometer så synes jeg det er rart at det ikke går med flere liv. Spesielt på kveldene når det er mørkt. Ungene leker utenfor husveggen, og hunder og høner rusler rundt og ser ut som at ingenting bryr dem. Vi kjørte fra CDO til Butuan og videre til Surigao, og langs med mesteparten av strekningen lå det slike hus tett i tett. Jeg skjønner ikke hvorfor de bygger så tett inntil veien. Det måtte da vært bedre å bygge huset i hvert fall 4-5 meter lenger unna, slik at man ikke tråkka rett inn i en trailer når man gikk ut døra!

Veistandarden er veldig varierende, men stort sett er det ok veier langs hovedveiene. Mesteparten av veinettet som har fast dekke er støpte veier. Det er ikke så mange strekninger som har asfaltdekke. Støpt dekke fungerer i utgangspunktet bra, men jeg tror det er sårbart ved jordskjelv. På turen til Surigao så vi eksempler på veier som var veldig sprukket opp, og jeg har mistanke om at det kunne ha skjedd i sommer da det var et jordskjelv her. Det tar tid å lage nye støpte veier, da mye gjøres med håndmakt. Det er vel kanskje mest om å gjøre å sette folk i arbeid i stedet for å investere i moderne utstyr. Det er jo et dilemma at hvis filippinerne hadde hatt like bra utstyr i mange sammenhenger som vi har i Norge, så ville utrolig mange bli arbeidsløse. Så alt henger sammen med alt, og løsningene er ikke alltid så åpenbare som man kan tro.

Et eksempel på et hus som står nært veien. Dette huset står faktisk lenger unna enn de fleste andre gjør. Mange hus står så nært som vedstablene gjør på dette bildet. Når husene er små, og mye av dagens aktiviteter må skje utendørs, så må det oppstå mange nær døden-opplevelser for de som bor slik. Små unger er jo kjent for å være impulsive og løpe rett ut i det meste uten å se seg for, men jeg tror sannelig at de her får det inn med morsmelka at de må være forsiktige.

Som jeg skrev litt om i et tidligere blogginnlegg så er kontrollen av den tekniske tilstanden til bilene her i landet bortimot fraværende. Vi var på det som vi kan sammenligne med det norske biltilsynet for å få bilen godkjent, men de sjekket bare utslippene. Ellers brukte vi tiden på å gå fra skranke til skranke med papirer. Dette skaper jo også mange arbeidsplasser, men lite sikkerhet på veiene.

Kreativ persontransport er også vanlig å se her, og det er også en grunn til at jeg undres over at det ikke går med flere liv. Mopeder og motorsykler er ofte lastet med alt fra hele familien til dører, materialer og you name it hva de transporterer på syklene sine. Et veldig vanlig syn er at far kjører, og mor og to, tre, fire barn sitter godt sammenklemt foran og bak ham. De aller fleste uten hjelm selvfølgelig. På turen til Surigao så vi også masse eksempler på at motorsyklene hadde lagt en plank på tvers av bagasjebæreren. Dermed kunne man sitte tre i bredden bakpå der, såfremt de på sidene var ca like tunge. Når sjåføren i tillegg hadde to-tre stykker sammen med seg på setet, så kunne man få med 6-7 stykker på mopeden med smått og stort. Ikke verst :-)

Som sagt i den ene billedteksten så er jeepneyene fullastet både inni og utenpå til tider, og alle kjøretøy som har en platting bak blir hyppig brukt til persontransport. Å fylle platten på en lastebil med folk er helt vanlig, og er vel en rimelig måte å komme seg fram på for store og små.
Mørkekjøring er også et eget kapittel for seg selv, og det er et under at det går bra mange ganger. Vi vet jo også fra Norge hvor farlig det er å gå ut i trafikken uten refleks når det er mørkt. Her har ingen refleks, og en noen kjøretøy har helt eller delvis manglende belysning. 

Men som sagt, med bakgrunn i det jeg har fortalt om her, så er faktisk ikke forskjellen på antall trafikkdrepte veldig stor. Hvilke slutninger man kan dra fra det er jeg jammen ikke helt sikker på. Det handler jo om at hvert land har en trafikkultur som ikke nødvendigvis er overførbar til et annet land. Hvis for eksempel fotgjengerne her i Filippinene skulle fått samme rettigheter som fotgjengerne i Norge, så hadde alt av trafikk stoppet opp og det hadde blitt kaos. Som gjest her, så må man bare som best man kan innordne seg etter den trafikkulturen som gjelder. Da er det håp om at man kommer seg hjem igjen med liv og helse i behold.

Trafikk er også en del av et lands kultur, og det gjelder å tilpasse seg de regler som gjelder og ikke gjelder.

søndag 30. desember 2012

Halvveis i drømmen om en varm vinter

Drømmen om å tilbringe en vinter i varme strøk er nå halvveis i sin oppfyllelse.

Jeg kom til Filippinene 30 september, og jeg planlegger hjemreise en gang i april, så da er jeg vel pr dags dato kommet bortimot halvveis i drømmen om dette oppholdet. Da vil vel mange stille spørsmålet; har oppholdet svart til forventningene? Til det må jeg vel svare at det har det gjort, selv om jeg ikke hadde helt klart definerte forventninger før jeg dro. Men en forventning kan jeg svare et rungende ja på om den er oppfyllt, og det er forventningen om at jeg ville trives i dette klimaet over en lengre periode. Det er så utrolig deilig å være her i varmen. Når jeg står opp om morgenen så er det som regel ca 24 grader i skyggen, og ved lunsjtid er det ca 30 grader i skyggen. Noen dager regner det, men temperaturen endres ikke for det, så det er ikke kaldt noen ganger. Eneste gangen jeg har frosset siden jeg kom hit var en gang vi var på kino, og det var skikkelig kaldt i salen. Kjentes rart å få frostet i seg igjen, men det gikk jo over når filmen var ferdig.

Deilig med et julebad der vannet er godt og varmt.


Så er det jo mye og mangt man kan kommentere angående det å leve her på Filippinene. Det er et jo en annen verden enn det jeg er vant til på godt og vondt. Jeg undres over en del ting, men jeg prøver å bruke lite energi på det som er forskjellig i negativ retning. Jeg undres over bankvesenet i dette landet, og det faktum at det ser ut til at de ikke har noe tilsvarende som Bankenes Betalingssentral (BBS) her. Dermed er det ikke en selvfølge at du får betalt en regning om du går i banken. Hvis ikke firmaet som har sendt regningen har en avtale med den banken du går til, så blir du nødt til å oppsøke en annen bank, eller gå til firmaet direkte. Jeg opplevde sågar at da jeg skulle betale regningen for internett så fikk jeg ikke betalt den i banken jeg bruker, men hadde det vært regning på fasttelefon fra samme firma så hadde det gått bra. Må innrømme at jeg ble litt irritert da, men det er jo ingen vits. Det var bare å dra til firmaet og betale rett til dem. Men et så tungvint system for håndtering av regninger har jeg ikke hørt om andre steder. Men det er sikkert flere land som har det slik.

Drømmen om Europa og USA

En annen sak som man kan undre seg over er at for folk her (spesielt for damer) så er drømmen det å være blekest mulig. Så her er det ikke mye marked for å leie ut solarium gitt! Her reklamerers det med hudbleking og spissing av neser for å bli mer lik vestlige folk. Det er nå en rar verden vi lever i! I Europa leier vi solarium og reiser til varmen for å få farge, og her i Asia prøver de å bli like bleke som oss. Rart at vi aldri blir fornøyd med å være sånn som vi er!
Filmstjernene og tv-personlighetene her er stort sett alle lyse i huden som nordboere, og her som hjemme, er det jo disse menneskene som setter standarden for hvordan ungdommen ønsker å se ut.

Folkene på plakaten er kjendiser her, og de er veldig lyse i huden. Har vel gått med noen tuber blekekrem der, tenker jeg...

Det som ikke har gått helt etter forventningene er drømmen om å skaffe seg inntekter når jeg er her. Det å få en struktur på hverdagene slik at man får jobbe effektivt har vist seg å ikke være så enkelt. Har laget en artikkel om øya Bohol, men sliter med å få solgt den inn. Jeg mener selv at både tekst og bilder er godt på høyde med det jeg leser av reiseskildringer i blader og aviser ellers, men dørstokken er altså høy for å få noe på trykk. Nå på nyåret kommer jeg derfor til å sette av en fast tid på dagen da det skal jobbes effektivt, og da er Facebook og andre tidstyver bannlyst. Jeg vil da lage andre artikler enn reiseartikler. Jeg har noen ideer jeg vil jobbe med å realisere artikler om. 
Jeg oppdaget et nytt ord forleden, nemlig prokrastinering - utsettelsessyndrom. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at man vet man skulle gjort noe fornuftig, men så ender man opp med å sitte å glane på Facebook i stedet. Se litt mer om prokrastinering her i Dagbladet. Har vel hatt mer enn et snev av dette den siste tiden, og det har jeg tenkt å kvitte meg med!

Vil også bruke mye tid på å jobbe med Global One. Dette er ett nytt og spennende firma der man med en del jobbing kan skaffe seg en god inntekt, uavhengig av hvor man bor i verden. Det er masse spennende som kommer til å bli lansert i løpet av den nærmeste tiden, og det blir spennende å være en del av dette nye konseptet. Er du nysjerrig på hva dette er så kan du jo få en liten pekepinn ved å se disse to videoene: Reise og Shopping. Du kan også se nærmere her for å lese mer om flere mulige måter å få inntekter på. Global One er allerede kommet i gang, og i tillegg kommer det mye mer som er helt nytt og epokegjørende i løpet av de nærmeste månedene.

Ved Xavier Estate, Cagayan De Oro.


Drømmen om en vinter i et varmt land er altså godt i gang, og selv om man møter motbakker så er det viktig å ikke miste motet og gi opp. Det å oppnå å tilbringe deler av hver vinter i varme strøk er en utfordring som jeg vil jobbe for å klare, men det er ikke så enkelt. Man må selvfølgelig ha noe å leve av, og det er også regler for hvor lenge man kan oppholde seg i utlandet uten å miste opptjente rettigheter i Norge. Det kan jo også være krevende å klare å opprettholde et kjærlighetsforhold når to forskjellige kulturer skal sammensveises, og ingen nødvendigvis har lyst til å bo bare den ene eller andre plassen. Det er mye som er uavklart i så henseende, så tiden vil vise om det blir nye vintere i Filippinene for meg. Drømmen er i hvert fall å slippe å fryse, så da får vi se hva livet bringer. Det er jo det som gjør livet spennende å leve. Nå ved inngangen til ett nytt år vet jeg egentlig veldig lite om hvordan min livssituasjon vil være ved neste nyttårsskifte. Det blir spennende å se. De siste par årene har i hvert fall lært meg at ting kan forandre seg ganske så fort. Det har vært forandringer som har føltes som veldig dramatiske, men nå i etterkant ser jeg at det har vært forandringer som har gitt meg et bedre liv. Jeg har tatt noen valg, og de står jeg for. Så får andre ta sine.

Det brukes penger på julelys her i landet også. Dette er ett i offentlig regi.


Jeg har nå hatt min første julefeiring uten noen fra den nærmeste familie rundt meg. Det har kjentes litt rart, og savnet av mine nærmeste, familie og venner, har vært der ekstra mye i disse dagene. Men jeg er heldigvis skapt sånn at hvis jeg vet at mine kjære har det bra der de er, så har jeg det også bra. Det er jo godt å ha noe å se fram til når jeg kommer hjem til våren også. Det skal bli veldig deilig å treffe alle igjen.

Jeg vil få benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år. Her er det som i Norge; rakettene har sust rundt veggene hele mellomjula, og på nyttårsaften blir det vel et fint skue regner jeg med. Det er visst offentlig fyrverkeri i tillegg til det de private fyrer av gårde.

Tvi tvi for det nye året. Vei dine ord og handlinger på kjærlighetsvekta, så blir det vel et godt år! 

Ta vare på drømmen din!

fredag 7. desember 2012

Sex - noen betraktninger

Om aldersforskjeller og gamle griser - sex provoserer.

Jeg registrerer at det i media hjemme er satt i gang en heksejakt på en politiker om visstnok har hatt sex med en langt yngre kvinne, dog var hun over den seksuelle lavalder. Neppe noe godt sjakktrekk av en politikker med ambisjoner dette. Han er jo ikke den første som har brent seg på den "tabben". Heksejakten har vært så heftig at politikeren har valgt å rømme landet. Rop om "korsfest, korsfest" har runget gjennom gater, streder og diverse media, sosiale og usosiale. Man kan undres hvorfor sex har en sånn effekt på mange folk. Det framstilles som noe stygt hvis det er en viss aldersforskjell. Hvorfor skulle det være det? Jeg snakker da selvfølgelig om samtykkende sex mellom mennesker som er i stand til å vurdere om de har lyst til å gjennomføre det. Overgrep er en annen skål. Det er ikke det det snakkes om her.

Å rusle hånd i hånd langs denne stranda er deilig, uansett alder.


Jeg oppholder meg for tiden i et land det det er et vanlig syn å se eldre vestlige menn gå hånd i hånd med Filippinske damer som aldersmessig kunne vært både barn og barnebarn av vedkommende. Benevnelsen gammel gris ligger vel langt framme på tungespissen hos mange når man ser eller hører om slike forhold. Ja, mange blir veldig provosert av sånne forhold mellom mennesker. For det første: hvorfor skal man betegnes som en gris hvis man har seksuelle følelser etter passerte 60 år? For det andre: Hva er det som gjør det provoserende at aldersforskjellen er stor? Tenk på det. Jeg har ikke fasitsvar. 
Jeg vet at det er mange vestlige menn, gamle og yngre, som drar til Filippinene og Thailand og bruker unge damer etter bruk og kast metoden. Jeg synes ikke særlig om en slik praksis selv. Har mer sansen for de som drar hit for å finne noen å være glad i, og å dele livet og hverdagen med, der sex selvfølgelig er en naturlig del av livet. Jeg vet også at det er en del menn som utøver vold mot kvinnene de innleder forhold til. Det er veldig provoserende hvor enn det skjer i verden, også her.

Månedlig søndagslunsj på leilighetshotellet Kingston i Cagayan De Oro. Her er det god mat, live musikk, og av og til spontane innslag slik som her når servitørene tar ansvar for underholdningen.

Hvorfor er tanken på sex mellom generasjoner så ille å tenke på?

Men tilbake til de såkalte gamle grisene som har gode dager her nede. Det skal vel ikke mye fantasi til å skjønne at det ikke er utseende og en vakker kropp kvinnene her nede går etter når de velger å inngå et forhold og kanskje ekteskap med en person som i mange tilfeller er 20-40 år eldre. Det ligger i kortene at mange gjør det for å få hjelp til å komme seg ut av en fattigslig tilværelse, og da er vi jo vant til å tenke at dette er uverdig og på linje med å kjøpe seg en partner. Tja, det er kanskje det. Men er det nå egentlig så galt? Er det aldersforskjellen som er verst å tenke på? Det at disse eldre herrene etter all sannsynlighet har sex? Hva hvis man finner en dame på sin egen alder? Er det like forkastelig? Jeg spør sånn fordi jeg ønsker å rote litt i hvorfor aldersforskjeller plager folk. Jeg vet om en jente i 20-åra som er gift med en mann på over 70. Denne mannen forsørger hele familien hennes, og dette er et valg hun har tatt. Jeg kjenner at sånne historier røsker i fordommene, men hvordan kan jeg sette meg til doms over andres valg.
Disse ekteskapene blir jo litt som de arrangerte ekteskapene vi finner blant annet i India og Pakistan. Noen av dem utvikler seg til lykkelige ekteskap, mens andre går det dårligere med. Sånn er det jo i såkalte "vanlige" ekteskap også. Jeg snakker av erfaring. 

Livsglede...


Vi vet jo alle at sex selger, og det er vel fordi vi alle er utstyrt med en seksualdrift av forskjellig slag. Jeg regner med at jeg får uvanlig mange treff på dette blogginnlegget siden sex er en del av tittelen. Legg merke til overskriftene på VG og Dagbladets nettaviser, så ser du at de bruker nysjerrigheten etter sexstoff veldig aktivt. 
Sex er spennende, og noe godt mellom mennesker, så jeg provoseres av at visse aldersgrupper skal settes i en bås som tilsier at de ikke kan nyte sex. Om ca 20 år, kanskje før i følge noen, sitter jeg i den båsen selv, og jeg vil ha meg frabedt å bli sett på som vulgær og pervers hvis jeg ønsker å ha sex
Og for de som lurer fælt på det; min kjæreste er bare 3 måneder yngre enn meg, så dermed skulle jeg ikke kvalifisere til tittelen gammel gris ;-) Men jeg regner med at det er noen som synes det er galt nok at hun ikke er norsk. Men kjærlighet kjenner ikke landegrenser etter min erfaring. 

Sex er en naturlig og flott del av livet, og bør ikke fremstilles som noe stygt, uansett alder!

torsdag 29. november 2012

Litt om forskjeller

Mye er likt, men det er også mange forskjeller mellom Norge og Filippinene

Som ventelig er mellom to land som tilhører helt forskjellige verdensdeler og klima, vil det være en god del forskjeller mellom de to landene. Selv om begge er moderne samfunn med lik tilgang på de fleste varer og tjenester, bærer Filippinene preg av at det sosiale systemet ikke er så godt utbygd. Dermed blir kløften mellom fattig og rik større enn det vi vanligvis opplever i Norge. Det er mange som lever i rikdom her, og de enorme kjøpesenterene ser ut til å ha gode dager. Så det er mye penger i omløp. Men det er også mange som lever svært fattigslig og sliter med å få mat på bordet hver dag. Her i Cagayan De Oro (CDO), som de fleste andre steder i landet vil man oppleve barn som tigger, og man ser på de mange skurene som folk bor i at det er rimelig enkle kår mange lever under.

Solnedgang over Cebu.


Det er noen kulturforskjeller og andre forskjeller som jeg har lagt merke til, og som kan oppleves som uvant. For eksempel er det i følge mine opplysninger ikke vanlig å takke for maten her. Dette oppleves selvfølgelig som uhøflig for oss nordboere, men er altså vanlig her. Når man går inn i et kjøpesenter så er betjeningen veldig hyggelige, ja nesten i overkant, med velkommen når du kommer og takk når du går, uansett om du har handlet eller ikke. Men i dagliglivet er altså takk et ord som ikke brukes så mye. Som et eksempel kan jeg nevne en dag vi dro til vår lokale frisørsalong der de som jobber der er våre venner. Et trivelig sted der betjening og kunder skravler og ler, og alle ser ut til å ha god tid. Arlyn var tørst, så hun spurte om jeg kunne kjøpe noe å drikke til henne. Jeg gikk på en kiosk og kjøpte små flasker med cola til alle på salongen fordi jeg syntes det var kjipt å komme med brus bare til oss. Flaskene ble delt ut, og de fleste ville ha. Men jeg registrerte ikke at noen sa takk. Jeg kjøpte ikke brusen for å få takk, men i Norge ville det jo vært normalt at folk takket for det de fikk.

Det er også ikke uvanlig at folk er litt mer frampå med å invitere seg selv på middag, eller be om å få julegaver. Slikt regnes jo som uhøflig i Norge, men her er det vanlig. Når man vet om disse forskjellene, så er det jo ikke store problemer. Folket her oppfattes generelt som vennlige og høflige, så det er ikke utrivelig å omgås folk. Men selvsagt, det er mange typer mennesker her også, som andre steder.

Forskjeller i bankene

Den delen av samfunnet som er mest forskjellig fra det jeg er vant til hjemme er bankvesenet. Det er minibanker over alt, så den er grei. Men går du inn i en bank, så kan det være som å gå minst 30 år tilbake i tid i Norge. På det store og moderne kjøpesenteret like ved der jeg bor, har en av de største bankene en filial. Her bruker jeg å gå for å betale strømregninger og lignende. De hyggelige damene, for det er mest damer, sitter der og behandler regningene og de har ikke annet enn kulepenner å hjelpe seg med. Ikke en datamaskin i sikte. Jeg husker det var sånn i min barndom da jeg var med foreldrene mine til Vikna Sparebank, og Aase Hunnestad og hennes kolleger tok i mot oss på samme måten. For et par dager siden var jeg innom en filial av samme banken i Cebu, og der hadde de datamaskiner, men digitaliseringen har ikke kommet veldig langt der heller. Sjekkhefter er fremdeles flittig i bruk. Dette synes jeg er pussig, siden samfunnet ellers er så moderne. Går du på kino er det som i Norge, med digitalisering og 3D. Men bankene er de som ser ut til å være senest ute med å innføre digital teknologi. Bankene skulle ha midler til å være i forkant av utviklingen, men det er kanskje noen som ser seg tjent med å ha et gammeldags system? Det er kanskje lettere å holde ting skjult da? Jeg vet ikke...bare en tanke..


Mange flinke sangere som dukker opp på utestedene. Denne karen rørte i hvertfall mitt hjerte med måten han framførte sine sanger på. Skal kanskje treffe ham i en kirke nå på søndag. 


Kassakøer er også et eget kapittel i dette landet etter min erfaring. På supermarkedene kan det være bare 3-4 stykker foran deg i køen, men det tar som regel veldig lang tid før du får betalt varene dine. Særlig hvis det står bare en bak kassa. Da skal hun, i tillegg til å ta i mot betaling, pakke varene dine ned i poser. Er du heldig er det to stykker der, slik at en kan pakke. Da går det litt fortere. De har også den vanen at alt skal pakkes inn mange ganger. Kjøper du en pakke med pølser som er vakumpakket, så blir den likevel lagt i en egen liten pose, før det legges i den store. Det er klart at slikt tar tid. Det er som regel veldig mange ansatte i butikkene, og tidvis kan det se ut som det er flere ansatte enn kunder. Disse ansatte går selvfølgelig på lave lønninger, men jeg regner med at det likevel er attraktivt å få en butikkjobb. 
I mange sammenhenger, særlig i det offentlige, kan det se ut som man lager systemer for å ansette flest mulig. Jeg har vel i et tidligere innlegg nevnt "biltilsynet" og alle papirflytterne der. For noen dager siden var jeg i kontakt med en annen offentlig instans, nemlig immigrasjonskontoret. Regelen sier nemlig at selv om jeg har fått visum for et år, så må jeg fornye oppholdstillatelsen hver 59 dag. Jeg dro på immigrasjonskontoret i Cebu. Der er det påbudt med lang bukse, og skjorte med ermer. Det er ikke alle klar over, så da har flittige sjeler fått en forretningside, og står utenfor kontoret og leier ut langbukser og skjorter.
Prosessen med å få fornyet oppholdstillatelsen tok ca en time, så det var ikke så verst. Men likevel er det ganske typisk at du først må levere inn et papir i en skranke, så må du gå til en annen skranke for å betale. For å få kvitteringen på at du har betalt, må du tilbake til første skranke. Tungvint, men sånn er det mye av her. Prisen for fornyingen kom på over 7500 pesos, så jeg fikk litt hakeslepp. Jeg har vanskelig for å se at denne ordningen med fornying hver 59 dag har noen annen hensikt enn at det er en veldig god inntekt for staten. Det er mange utlendinger i Filippinene, så det blir store summer av dette i løpet av et år.

En liten del av Cagayan De Oro river.


Det ble noen forskjeller med til dels negative fortegn dette, men som jeg har skrevet om tidligere, så er det også mange positive forskjeller å finne her. Alt i alt er det et godt land å oppholde seg i når man tar visse forholdsregler og tar hensyn til at man er i en annen kultur. Man må også ha evnen til å tilpasse seg tempoet i landet, og ikke legge seg på norskt stressnivå.

Tross mange forskjeller er en ting det samme; vi er alle mennesker med gleder og sorger, og vi er alle unike enkeltindivider.



fredag 16. november 2012

Godt med mat!

Mat er noe av det mest spennende med å lære nye kulturer å kjenne synes jeg.

Når jeg reiser til andre land er jeg bestandig interessert i å smake på lokale matretter. Jeg er generelt glad i mat, og synes det er spennende å oppleve nye smaker og smakssammensetninger. For meg er det utenkelig å ta med norsk mat på ferie for å ha med meg smaker hjemmefra. Jeg liker å prøve mye forskjellig, og er man så heldig å være i selskap med noen som kjenner maten og kan forklare hva det er man spiser, så er det jo ekstra stas! I fjor sommer var jeg på to ukers ferie i Sri Lanka, og hadde heldigvis med en lokalkjent som attpåtil var kokk selv, så da ble det en spennende reise i eksotiske og sterke retter.

I Filippinene er maten noe annerledes enn i Sri Lanka. Her brukes det ikke så mye sterk chilli, og maten er etter min mening litt tammere her enn i Sri Lanka. Jeg er glad i sterk mat, og derfor ble Sri Lanka en stor opplevelse i matveien. Her i Filippinene bruker de mye soyasaus i og til maten. Det er selvfølgelig et vell av smaker her, og de har sine spesialiteter. Jeg liker å smake på alt, slik at jeg vet hva jeg liker og ikke liker. Noe er veldig godt, og noe mindre godt. Sånn er det jo over alt. Men jeg får ihvertfall mange gode tilbakemeldinger på at jeg ønsker å bli kjent med maten deres. Det vet vi jo selv, at hvis vi har gjester og serverer mat vi liker godt selv, så er det hyggelig hvis gjestene i det minste viser interesse for det vi har laget.

Spicy Flower Salad - en nytelse for øye og gane...
For et par uker siden var jeg på øya Bohol, og der finnes det et hotell/restaurant som heter Bohol Bee Farm. Der serverer de økologisk og kortreist mat, og alle rettene på menyen er komponert av stedets eier. Før jeg dro dit fikk jeg anbefalt å bestille Spicy Flower Salad, altså en sterkt krydret blomstersalat. Som sagt så gjort, og retten levde virkelig opp til sitt navn. Den var så vakker å se på at det var nesten synd å spise den, og jeg måtte spørre om alt var spiselig. Smaken på salaten kom fra fyllet i midten som besto av en blanding av stekt kylling og en slags nøtter. Denne blandingen var sterkt krydret, og gikk fint sammen med salatblader og blomster som ikke smakte all verden egentlig. Godt, naturlig hjemmelaget drikke hørte selvfølgelig med. Det kjennes på smaken når maten er uten kunstige stoffer!

Som en appetizer fikk jeg dette:
Hjemmelaget meget godt brød med Mangosmør, og Pesto, servert sammen med en liten salat som jeg nå ikke husker hva inneholdt, og et tynt sprøstekt brød av noe slag. Et god lite måltid i seg selv.

En ting som er litt annerledes her enn hjemme er at man stort sett spiser med gaffel og skje. Vanlige smørkniver er sjeldne å se, men du får hvis du ber om det. Det å spise med gaffel og skje er lett å bli vant med. Det er stort sett vel så praktisk som kniv og gaffel. En skje kan både skjære kjøtt og smøre smør stort sett like godt som det våre vanlige kniver gjør. Det er først hvis du går i gang med biff og lignende at kniven må fram. Men jeg har ikke hatt stor bruk for den foreløpig. På Sri Lanka var det vanlig å spise med fingrene, og jeg prøvde det også. Det fungerte helt utmerket. Fingrene er jo et fantastisk redskap vi har fått utdelt. Du tenker kanskje ikke over det før du skader en eller flere fingre, og får føle hvor avhengig du er av fingrene.

Lechon - god mat, og fjerner savnet av ribba

Her om dagen var jeg så heldig å bli invitert med på et selskap etter en barnedåp, og som vanlig er når noe skal feires i Filippinene så er helstekt gris på menyen i en eller annen størrelse. Denne gangen var det ganske stor størrelse, og en slik gris metter mange når den serveres med diverse tilbehør. Kjøttet på grisen var veldig saftig og godt, og svoren var tynn og sprø og kunne brekkes av skrotten i biter. Nesten som et potetgull, men mye bedre. Jeg må si at denne måten å servere gris på er veldig god, selv om det er noe uvant for nordmenn at hele grisen ligger på bordet. Men vi har vel kanskje blitt litt for fremmedgjort til maten vi spiser hvis vi reagerer på synet av grisen. Kjøttet vokser tross alt ikke i frysedisken, så vi bør tåle å se det. Jeg synes ikke det er uappetittelig i det hele tatt.

Lechon Baboy - Helstekt Gris. Et fast innslag på filippinske festdager.

Det er også mye godt å finne blant søtsaker og småkaker her. Jeg har fått en favoritt i Biko, en liten småkake som står langt fra blomstersalaten når det gjelder skjønnhet, men den smaker veldig godt. Den er laget av klebrig ris, brunsukker, vann og kokosmelk. Den lages i noen forskjellige varianter, men smaker godt uansett. Se mer her. I går var vi innom en liten kafe på et kjøpesenter og de hadde en kakedisk som var spennende. Vi kjøpte fire forskjellige kaker av ymse slag slik at jeg skulle få smake noe annet enn Biko. Godt var det alt sammen. I skrivende stund er jeg klar til å dra i bursdagsselskap, og da blir det Lechon Baboy til middag. Begynner å kjenne at jeg gleder meg... :-)

Mat er spennende, og gjør mer enn å holde liv i oss, den er også kontaktskapende!





fredag 9. november 2012

Gjensyn med Bohol

Når jeg var på besøk i Filippinene i mai besøkte jeg den spennende øya Bohol. Forrige helg dro jeg tilbake.

Møtet med Bohol i slutten av mai har satt seg fast i minnet som tre av de beste dagene i mitt liv. Arlyn og jeg dro dit like før jeg skulle reise hjem, og jeg ble betatt av den vakre øya med de vennlige menneskene. Vi tilbragte late timer på strandpromenaden på Alona Beach. På dagtid er det rolig og fredelig, mens det på kveldene spilles levende musikk på mange av restaurantene som fronter hotellpromenaden mot stranda. Med palmer og hvite strender var det paradis på jord, og jeg slappet virkelig av. 
Andre dagen vi var der leide vi en drosje for en dag, og det betalte vi ca 350 kroner for. Drosjesjåføren tok oss med til noen av severdighetene på øya, og den frodige og varierte naturen gjorde inntrykk. Vi ble blant annet tatt med til en park der vi fikk anledning til å gå en løype i skogen for å se en knøttliten apelignende skapning som kalles Tarsier. Denne utrydningstruede karen er et nattdyr som er veldig rolig på dagen, så det var lett å studere den. Det jobbes hardt for å berge bestanden av Tarsier etter at den minket faretruende pga avskoging.

Tarsieren er en underlig skapning, og har blitt et symbol for Bohol.

Vi var også i en sommerfuglpark, og vi var på elvebåtcruise med lunsjbuffet og musikk. Etter lunsj på elvebåten dro vi til Tagbilaran som er hovedstaden på øya. Der besøkte vi venner av Arlyn.
Dagen etter leide vi båt med skipper, og dro ut tidlig om morgenen for å se etter delfiner. Det var en fantastisk opplevelse å kjøre rolig rundt på et stille hav en varm og god morgenstund mens delfinene dukket opp her og der innimellom. Etter delfinsafari ble vi tatt med til en øy midt uti havet, der vi fikk kjøpt oss litt frokost før vi ble overrumplet av noen mildt sagt pågående damer som ville selge oss suvenirer. De var nå veldig søte og hyggelige, så det ble en artig opplevelse.
Vi brukte en times tid på å bade og kose oss i det krystallklare vannet, før båten tok oss med til en halvøy der vi fikk kjøpe skjell og muslinger som vi kunne spise. En stor opplevelse var det å stå på dekket på båten og nyte varmen, havet og naturen rundt, med lokale fiskere som svømte rundt båten med garnene sine.

Bohol har vært i mine tanker siden jeg dro derfra, og jeg lengtet tilbake.

Jeg var bestemt på å reise tilbake fordi jeg ønsket å skrive en artikkel om Bohol, og det var en del jeg manglet av bilder. Spesielt måtte jeg ha med Chocolate Hills, de underlige fjelltoppene som er spredt utover et område på 50 km2. Denne gangen måtte jeg dessverre reise alene, og jeg bestemte meg for at jeg skulle leie motorsykkel for å komme meg rundt omkring. Mine nye venner i Tagbilaran hjalp meg med å finne utleie, og jeg dro avgårde i retning Carmen der jeg ville finne Chocolate Hills. Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av motorsykkel, men det var en veldig flott følelse å kjøre gjennom denne flotte naturen og i det fine været. Kan anbefale det, men ta det med ro. Sykkelen har krefter til å lage skade. Det fikk jeg oppleve.

Chocolate Hills må oppleves!

Jeg fant fram til utsiktspunktet i Carmen, og besteg de mange trappetrinnene opp til den fantastiske 360 graders utsikten over Chocolate Hills. Kom i prat med et ungt par fra England, og vi hjalp hverandre med å ta bilder. Jeg valgte også å spise lunsj på restauranten ved utsiktspunktet, og der presterte jeg å gå ut uten å betale regninga. En servitør kom springende etter meg, og det var veldig pinlig. Men hun tok det med godt humør og skjønte at jeg rett og slett glemte det.
Jeg fortsatte turen lenger nord i landet til en liten by som heter Danao, der jeg lette etter et firma som driver med ekstremsport. Tenkte å ta noen bilder der, men fant ikke firmaet, så jeg gjorde vendereis. Men det som gjorde inntrykk når jeg kjørte rundt på Bohol med motorsykkelen var at veldig mange, unge og gamle, vinket og smilte når jeg kjørte forbi. Jeg stoppet også ved noen hus en plass midt borti "huttiheita" i en dal på veien til Danao. Her snakket jeg med de som bodde der, og de var veldig imøtekommende og lurte på hvem jeg var. Generelt er det mye hyggelige folk i Filippinene, men Bohol er kjent for å ha ekstra trivelige folk. Det kan jeg skrive under på, selv om det selvfølgelig er litt av hvert her også.

Jeg ble tatt i mot med vennlighet og nysjerrighet når jeg stoppet utenfor disse hjemmene.

Dagen etterpå hadde jeg ett hovedmål, og det var å besøke Bohol Bee Farm. Dette er et overnattingssted/butikk/restaurant/gartneri/kunsthåndverkverksted som driver etter økologiske og bærekraftige prinsipper. Stedet ble startet opp ved at en filippinsk dame flyttet hjem fra USA etter å ha jobbet som sykepleier der, og hun kjøpte seg land på Panglao på Bohol. Her bygget hun seg blant annet et lite sommerhus som venner og kjente etter hvert begynte å spørre om å få leie. Hun dyrket også mat i egen hage, så da ble det naturlig at hun laget og solgte mat til gjestene. Dette ballet på seg, og i 2002 startet hun formelt firmaet. Bohol Bee Farm har vokst fra 4 rom til 40 rom, og 4 ansatte til over 230 ansatte nå. Stedet har utviklet seg etter hvert som behov har oppstått, og det har aldri foreligget en forretningsplan for stedet.
Jeg var selv på restauranten for å smake på den spennende menyen av hjemmelaget mat. All maten dyrkes på stedet, eller innenfor en avstand på 5 km fra Bohol Bee Farm. Tanken er at kortreist mat er miljøvennlig, og de rekrutterer også de ansatte fra nærmiljøet av samme grunn.
Jeg bestilte Spicy Flower Salad, og det var en stor opplevelse for både øye og gane.

Alt kan spises! En veldig god og sterk salat. En blanding av nøtter og kylling i midten.

Maten var ekte og hele stedet var et eldorado for den som setter pris på å finne naturlige råvarer, og lokalproduserte ting. Hjemmelaget iskrem var også å få kjøpt, sammen med honning og masse andre gode matvarer og "husflidsartikler". Skal du til Bohol, så ta turen til Bohol Bee Farm!


Litt av det som kan kjøpes av kunsthåndverk på Bohol Bee Farm. Mye er laget på stedet.

Jeg tok også turen innom Dumaluan Beach, den andre mest kjente stranden på Bohol. Her er selve stranden mye større enn på Alona Beach, men det er ikke så mange aktiviteter rundt. Dermed er det et valg hver enkelt må ta om hvor man ønsker å bo. Uansett er det paradis på jord for kalde nordboere!

Enda er det mye jeg har lyst til å gjøre på Bohol, så jeg drar helt sikkert tilbake. Jeg ønsker å kjøre mer rundt hele øya og se på de mange små byene som ligger spredt rundt langs med kysten. De fleste har spennende arkitektur fra den tiden da spanjolene regjerte i landet fra midt på 1500-tallet til 1899. Kirker og vakttårn kan være spennende fotoobjekter, og det er mange hyggelige mennesker jeg ikke har møtt ennå.
Har skrevet en artikkel om mitt møte med Bohol, og jobber for tiden med å få solgt den inn til aktuelle blader og magasiner. Nåløyet for å få ting på trykk er ikke stå stort, så det blir spennende å se hva jeg får til.

Bohol har fått en plass i mitt hjerte, og jeg trives veldig godt der.




Instant Cash Plugin :: 300x250 Banner

onsdag 31. oktober 2012

Billig alkohol

I Filippinene er det veldig billig alkohol, men flatfylla er fraværende

Det er mange forskjeller mellom Norge og Filippinene, og en av dem er forholdet til alkohol. Her får du  kjøpt en litersflaske Brandy (tilsvarende Konjakk) for litt over 10 kroner. I Norge koster tilsvarende ca 2-3 hundre kroner og oppover så vidt jeg vet. Selv om folket i Filippinene i sin alminnelighet er svært religiøse, så har jeg ikke inntrykk av at alkohol er bannlyst av den grunn. Det nytes alkohol i hjemmet og på utesteder, men i motsetning til i Norge så er det svært lite eller ingenting å se til flatfylla. Mens du på lille Rørvik en sen fredags- eller lørdags kveld kan føle det utrygt å bevege deg ut i gatene pga folk som er mer og mindre dritings og raver rundt i gatene, så føles det faktisk mye tryggere her i Cagayan De Oro med sine rundt 900 tusen innbyggere. Selvfølgelig er det andre ting man bør være på vakt for her, men fyllevold er altså ikke en av dem.

Det drikkes til dels mye her i landet, og det er sikkert mange som har et usunt forhold til alkohol her også. Men det er generelt roligere forhold der det drikkes. Folk her er veldig glad i å danse, og jeg tror at det har en positiv effekt på alkoholforbruket. Som jeg har skrevet om i tidligere blogginnlegg så har de en ordning med danseinstruktører på de fleste utesteder der dans er naturlig. Disse DI`ene gjør antakelig en viktig jobb med å få folk opp for å danse i stedet for bare å sitte å drikke. Jeg tror en slik ordning kunne hatt positiv effekt i Norge også. For den som er litt sjenert for å by opp til dans, eller den som ikke føler at han behersker dansingen så godt, hadde det vært gull hvis noen kom og bydde opp til dans. Så kunne man også lære seg noen steg mens man hadde det artig på dansegulvet!

Det er mange fine utesteder i CDO, blant annet denne baren som spiller mye jazz.

Man skal passe seg for å være for bastant i påstandene når man tar opp et slikt tema som hvilket forhold folket i forskjellige land har til alkohol. Men etter til sammen snart to måneder i Filippinene så er i hvert fall min erfaring at alkohol generelt nytes på en mer behersket måte her enn i Norge. I kveld skal jeg på Halloweenfest på utestedet Stars. Der kommer det sannsynligvis til å bli full fres med dansing til to band til langt på natt, og kelnerne bærer jevnt og trutt alkohol rundt til bordene. Men jeg forventer at selv om stemningen er høy, så vil folk etter hvert forsvinne fra lokalet i rolige og fredelige former. De gangene jeg har vært der har jeg aldri sett antydning til ufred og bråk. Det er tjo og hei og hæla i taket med store smil. Allsangfaktoren er også høy, og folket er med.

Alkohol og alkoholpolitikk

Vi er vant med at det diskuteres alkoholpolitikk i Norge, og motsetningene står som regel mellom de som vil ha lavere priser og bedre tilgang, og de som vil begrense alkoholforbruket med høyere priser og begrenset tilgang. Ut fra det jeg ser her, så fungerer jo lave priser og god tilgang godt i forhold til flatfylla. Men jeg er ikke overbevist om at det er en god ide å gå i den retningen i Norge. Etter min erfaring er det en utbredt ukultur i Norge der det å drikke seg dritings er målet. I min oppvekst var det hjemmebrenten som var dominerende og du ble sett litt rart på hvis du var forsiktig med alkoholen på festen på lokalet. I en sånn setting tror jeg det hadde vært lite lurt å pøse på med billig alkohol og bedre tilgang. Har en mistanke om at det ville ført til mere negative ting i forbindelse med fylla.
Jeg tror det handler om at det i Filippinene er en drikkekultur der det å være dritings ikke er målet. Hadde vi hatt samme kulturen i Norge også, så hadde det kanskje stilt seg annerledes. For egen del så må jeg innrømme at jeg drikker mer her enn hjemme. Det har selvfølgelig med pris å gjøre, og det at jeg går oftere ut på utesteder enn når jeg er hjemme. Men jeg er ikke mer beruset her enn hjemme i Norge. Det føles mer naturlig å ta seg en rom og cola en kveld her enn når jeg er hjemme.

En hyggelig kveld ute på byen :-)

Jeg trives fremdeles godt i Filippinene, og det er veldig godt å slippe å føle vinteren på kroppen. Jeg tror jeg må være laget for å bo i dette klimaet siden jeg ikke kjenner med et fiber i kroppen at jeg savner vinter og kulde. Det er bare helt utenkelig for meg at det skulle bli et savn. Jeg respekterer fullt ut at andre føler det annerledes, men for meg gir dette klimaet en helt annen livskvalitet enn jeg opplever på vinterstid hjemme. Jeg er bra sikker på at jeg kommer til å fortsette å tilbringe store deler av vinteren i varme strøk så lenge jeg har liv og helse til å klare meg selv.

Jeg håper at Ultimate Power Profits skal være med på å realisere den drømmen for meg. Du har kanskje en drøm du og? Ta en titt da vel? Se her!

I morgen går turen til Bohol for å lage artikkel.

Nyt din alkohol, men styr unna flatfylla :-)