Litt om forskjeller

Mye er likt, men det er også mange forskjeller mellom Norge og Filippinene

Som ventelig er mellom to land som tilhører helt forskjellige verdensdeler og klima, vil det være en god del forskjeller mellom de to landene. Selv om begge er moderne samfunn med lik tilgang på de fleste varer og tjenester, bærer Filippinene preg av at det sosiale systemet ikke er så godt utbygd. Dermed blir kløften mellom fattig og rik større enn det vi vanligvis opplever i Norge. Det er mange som lever i rikdom her, og de enorme kjøpesenterene ser ut til å ha gode dager. Så det er mye penger i omløp. Men det er også mange som lever svært fattigslig og sliter med å få mat på bordet hver dag. Her i Cagayan De Oro (CDO), som de fleste andre steder i landet vil man oppleve barn som tigger, og man ser på de mange skurene som folk bor i at det er rimelig enkle kår mange lever under.

Solnedgang over Cebu.

Det er noen kulturforskjeller og andre forskjeller som jeg har lagt merke til, og som kan oppleves som uvant. For eksempel er det i følge mine opplysninger ikke vanlig å takke for maten her. Dette oppleves selvfølgelig som uhøflig for oss nordboere, men er altså vanlig her. Når man går inn i et kjøpesenter så er betjeningen veldig hyggelige, ja nesten i overkant, med velkommen når du kommer og takk når du går, uansett om du har handlet eller ikke. Men i dagliglivet er altså takk et ord som ikke brukes så mye. Som et eksempel kan jeg nevne en dag vi dro til vår lokale frisørsalong der de som jobber der er våre venner. Et trivelig sted der betjening og kunder skravler og ler, og alle ser ut til å ha god tid. Arlyn var tørst, så hun spurte om jeg kunne kjøpe noe å drikke til henne. Jeg gikk på en kiosk og kjøpte små flasker med cola til alle på salongen fordi jeg syntes det var kjipt å komme med brus bare til oss. Flaskene ble delt ut, og de fleste ville ha. Men jeg registrerte ikke at noen sa takk. Jeg kjøpte ikke brusen for å få takk, men i Norge ville det jo vært normalt at folk takket for det de fikk.

Det er også ikke uvanlig at folk er litt mer frampå med å invitere seg selv på middag, eller be om å få julegaver. Slikt regnes jo som uhøflig i Norge, men her er det vanlig. Når man vet om disse forskjellene, så er det jo ikke store problemer. Folket her oppfattes generelt som vennlige og høflige, så det er ikke utrivelig å omgås folk. Men selvsagt, det er mange typer mennesker her også, som andre steder.

Forskjeller i bankene

Den delen av samfunnet som er mest forskjellig fra det jeg er vant til hjemme er bankvesenet. Det er minibanker over alt, så den er grei. Men går du inn i en bank, så kan det være som å gå minst 30 år tilbake i tid i Norge. På det store og moderne kjøpesenteret like ved der jeg bor, har en av de største bankene en filial. Her bruker jeg å gå for å betale strømregninger og lignende. De hyggelige damene, for det er mest damer, sitter der og behandler regningene og de har ikke annet enn kulepenner å hjelpe seg med. Ikke en datamaskin i sikte. Jeg husker det var sånn i min barndom da jeg var med foreldrene mine til Vikna Sparebank, og Aase Hunnestad og hennes kolleger tok i mot oss på samme måten. For et par dager siden var jeg innom en filial av samme banken i Cebu, og der hadde de datamaskiner, men digitaliseringen har ikke kommet veldig langt der heller. Sjekkhefter er fremdeles flittig i bruk. Dette synes jeg er pussig, siden samfunnet ellers er så moderne. Går du på kino er det som i Norge, med digitalisering og 3D. Men bankene er de som ser ut til å være senest ute med å innføre digital teknologi. Bankene skulle ha midler til å være i forkant av utviklingen, men det er kanskje noen som ser seg tjent med å ha et gammeldags system? Det er kanskje lettere å holde ting skjult da? Jeg vet ikke...bare en tanke..

Mange flinke sangere som dukker opp på utestedene. Denne karen rørte i hvertfall mitt hjerte med måten han framførte sine sanger på. Skal kanskje treffe ham i en kirke nå på søndag. 

Kassakøer er også et eget kapittel i dette landet etter min erfaring. På supermarkedene kan det være bare 3-4 stykker foran deg i køen, men det tar som regel veldig lang tid før du får betalt varene dine. Særlig hvis det står bare en bak kassa. Da skal hun, i tillegg til å ta i mot betaling, pakke varene dine ned i poser. Er du heldig er det to stykker der, slik at en kan pakke. Da går det litt fortere. De har også den vanen at alt skal pakkes inn mange ganger. Kjøper du en pakke med pølser som er vakumpakket, så blir den likevel lagt i en egen liten pose, før det legges i den store. Det er klart at slikt tar tid. Det er som regel veldig mange ansatte i butikkene, og tidvis kan det se ut som det er flere ansatte enn kunder. Disse ansatte går selvfølgelig på lave lønninger, men jeg regner med at det likevel er attraktivt å få en butikkjobb. 

I mange sammenhenger, særlig i det offentlige, kan det se ut som man lager systemer for å ansette flest mulig. Jeg har vel i et tidligere innlegg nevnt "biltilsynet" og alle papirflytterne der. For noen dager siden var jeg i kontakt med en annen offentlig instans, nemlig immigrasjonskontoret. Regelen sier nemlig at selv om jeg har fått visum for et år, så må jeg fornye oppholdstillatelsen hver 59 dag. Jeg dro på immigrasjonskontoret i Cebu. Der er det påbudt med lang bukse, og skjorte med ermer. Det er ikke alle klar over, så da har flittige sjeler fått en forretningside, og står utenfor kontoret og leier ut langbukser og skjorter.

Prosessen med å få fornyet oppholdstillatelsen tok ca en time, så det var ikke så verst. Men likevel er det ganske typisk at du først må levere inn et papir i en skranke, så må du gå til en annen skranke for å betale. For å få kvitteringen på at du har betalt, må du tilbake til første skranke. Tungvint, men sånn er det mye av her. Prisen for fornyingen kom på over 7500 pesos, så jeg fikk litt hakeslepp. Jeg har vanskelig for å se at denne ordningen med fornying hver 59 dag har noen annen hensikt enn at det er en veldig god inntekt for staten. Det er mange utlendinger i Filippinene, så det blir store summer av dette i løpet av et år.

En liten del av Cagayan De Oro river.

Det ble noen forskjeller med til dels negative fortegn dette, men som jeg har skrevet om tidligere, så er det også mange positive forskjeller å finne her. Alt i alt er det et godt land å oppholde seg i når man tar visse forholdsregler og tar hensyn til at man er i en annen kultur. Man må også ha evnen til å tilpasse seg tempoet i landet, og ikke legge seg på norskt stressnivå.

Tross mange forskjeller er en ting det samme; vi er alle mennesker med gleder og sorger, og vi er alle unike enkeltindivider.

Godt med mat!

Mat er noe av det mest spennende med å lære nye kulturer å kjenne synes jeg.

Når jeg reiser til andre land er jeg bestandig interessert i å smake på lokale matretter. Jeg er generelt glad i mat, og synes det er spennende å oppleve nye smaker og smakssammensetninger. For meg er det utenkelig å ta med norsk mat på ferie for å ha med meg smaker hjemmefra. Jeg liker å prøve mye forskjellig, og er man så heldig å være i selskap med noen som kjenner maten og kan forklare hva det er man spiser, så er det jo ekstra stas! I fjor sommer var jeg på to ukers ferie i Sri Lanka, og hadde heldigvis med en lokalkjent som attpåtil var kokk selv, så da ble det en spennende reise i eksotiske og sterke retter.

I Filippinene er maten noe annerledes enn i Sri Lanka. Her brukes det ikke så mye sterk chilli, og maten er etter min mening litt tammere her enn i Sri Lanka. Jeg er glad i sterk mat, og derfor ble Sri Lanka en stor opplevelse i matveien. Her i Filippinene bruker de mye soyasaus i og til maten. Det er selvfølgelig et vell av smaker her, og de har sine spesialiteter. Jeg liker å smake på alt, slik at jeg vet hva jeg liker og ikke liker. Noe er veldig godt, og noe mindre godt. Sånn er det jo over alt. Men jeg får ihvertfall mange gode tilbakemeldinger på at jeg ønsker å bli kjent med maten deres. Det vet vi jo selv, at hvis vi har gjester og serverer mat vi liker godt selv, så er det hyggelig hvis gjestene i det minste viser interesse for det vi har laget.

Spicy Flower Salad - en nytelse for øye og gane...

For et par uker siden var jeg på øya Bohol, og der finnes det et hotell/restaurant som heter Bohol Bee Farm. Der serverer de økologisk og kortreist mat, og alle rettene på menyen er komponert av stedets eier. Før jeg dro dit fikk jeg anbefalt å bestille Spicy Flower Salad, altså en sterkt krydret blomstersalat. Som sagt så gjort, og retten levde virkelig opp til sitt navn. Den var så vakker å se på at det var nesten synd å spise den, og jeg måtte spørre om alt var spiselig. Smaken på salaten kom fra fyllet i midten som besto av en blanding av stekt kylling og en slags nøtter. Denne blandingen var sterkt krydret, og gikk fint sammen med salatblader og blomster som ikke smakte all verden egentlig. Godt, naturlig hjemmelaget drikke hørte selvfølgelig med. Det kjennes på smaken når maten er uten kunstige stoffer!

Som en appetizer fikk jeg dette:

Hjemmelaget meget godt brød med Mangosmør, og Pesto, servert sammen med en liten salat som jeg nå ikke husker hva inneholdt, og et tynt sprøstekt brød av noe slag. Et god lite måltid i seg selv.

En ting som er litt annerledes her enn hjemme er at man stort sett spiser med gaffel og skje. Vanlige smørkniver er sjeldne å se, men du får hvis du ber om det. Det å spise med gaffel og skje er lett å bli vant med. Det er stort sett vel så praktisk som kniv og gaffel. En skje kan både skjære kjøtt og smøre smør stort sett like godt som det våre vanlige kniver gjør. Det er først hvis du går i gang med biff og lignende at kniven må fram. Men jeg har ikke hatt stor bruk for den foreløpig. På Sri Lanka var det vanlig å spise med fingrene, og jeg prøvde det også. Det fungerte helt utmerket. Fingrene er jo et fantastisk redskap vi har fått utdelt. Du tenker kanskje ikke over det før du skader en eller flere fingre, og får føle hvor avhengig du er av fingrene.

Lechon - god mat, og fjerner savnet av ribba

Her om dagen var jeg så heldig å bli invitert med på et selskap etter en barnedåp, og som vanlig er når noe skal feires i Filippinene så er helstekt gris på menyen i en eller annen størrelse. Denne gangen var det ganske stor størrelse, og en slik gris metter mange når den serveres med diverse tilbehør. Kjøttet på grisen var veldig saftig og godt, og svoren var tynn og sprø og kunne brekkes av skrotten i biter. Nesten som et potetgull, men mye bedre. Jeg må si at denne måten å servere gris på er veldig god, selv om det er noe uvant for nordmenn at hele grisen ligger på bordet. Men vi har vel kanskje blitt litt for fremmedgjort til maten vi spiser hvis vi reagerer på synet av grisen. Kjøttet vokser tross alt ikke i frysedisken, så vi bør tåle å se det. Jeg synes ikke det er uappetittelig i det hele tatt.

Lechon Baboy - Helstekt Gris. Et fast innslag på filippinske festdager.

Det er også mye godt å finne blant søtsaker og småkaker her. Jeg har fått en favoritt i Biko, en liten småkake som står langt fra blomstersalaten når det gjelder skjønnhet, men den smaker veldig godt. Den er laget av klebrig ris, brunsukker, vann og kokosmelk. Den lages i noen forskjellige varianter, men smaker godt uansett. Se mer her. I går var vi innom en liten kafe på et kjøpesenter og de hadde en kakedisk som var spennende. Vi kjøpte fire forskjellige kaker av ymse slag slik at jeg skulle få smake noe annet enn Biko. Godt var det alt sammen. I skrivende stund er jeg klar til å dra i bursdagsselskap, og da blir det Lechon Baboy til middag. Begynner å kjenne at jeg gleder meg... :-)

Mat er spennende, og gjør mer enn å holde liv i oss, den er også kontaktskapende!

Gjensyn med Bohol

Når jeg var på besøk i Filippinene i mai besøkte jeg den spennende øya Bohol. Forrige helg dro jeg tilbake.

Møtet med Bohol i slutten av mai har satt seg fast i minnet som tre av de beste dagene i mitt liv. Arlyn og jeg dro dit like før jeg skulle reise hjem, og jeg ble betatt av den vakre øya med de vennlige menneskene. Vi tilbragte late timer på strandpromenaden på Alona Beach. På dagtid er det rolig og fredelig, mens det på kveldene spilles levende musikk på mange av restaurantene som fronter hotellpromenaden mot stranda. Med palmer og hvite strender var det paradis på jord, og jeg slappet virkelig av. 

Andre dagen vi var der leide vi en drosje for en dag, og det betalte vi ca 350 kroner for. Drosjesjåføren tok oss med til noen av severdighetene på øya, og den frodige og varierte naturen gjorde inntrykk. Vi ble blant annet tatt med til en park der vi fikk anledning til å gå en løype i skogen for å se en knøttliten apelignende skapning som kalles Tarsier. Denne utrydningstruede karen er et nattdyr som er veldig rolig på dagen, så det var lett å studere den. Det jobbes hardt for å berge bestanden av Tarsier etter at den minket faretruende pga avskoging.

Tarsieren er en underlig skapning, og har blitt et symbol for Bohol.

Vi var også i en sommerfuglpark, og vi var på elvebåtcruise med lunsjbuffet og musikk. Etter lunsj på elvebåten dro vi til Tagbilaran som er hovedstaden på øya. Der besøkte vi venner av Arlyn.

Dagen etter leide vi båt med skipper, og dro ut tidlig om morgenen for å se etter delfiner. Det var en fantastisk opplevelse å kjøre rolig rundt på et stille hav en varm og god morgenstund mens delfinene dukket opp her og der innimellom. Etter delfinsafari ble vi tatt med til en øy midt uti havet, der vi fikk kjøpt oss litt frokost før vi ble overrumplet av noen mildt sagt pågående damer som ville selge oss suvenirer. De var nå veldig søte og hyggelige, så det ble en artig opplevelse.

Vi brukte en times tid på å bade og kose oss i det krystallklare vannet, før båten tok oss med til en halvøy der vi fikk kjøpe skjell og muslinger som vi kunne spise. En stor opplevelse var det å stå på dekket på båten og nyte varmen, havet og naturen rundt, med lokale fiskere som svømte rundt båten med garnene sine.

Bohol har vært i mine tanker siden jeg dro derfra, og jeg lengtet tilbake.

Jeg var bestemt på å reise tilbake fordi jeg ønsket å skrive en artikkel om Bohol, og det var en del jeg manglet av bilder. Spesielt måtte jeg ha med Chocolate Hills, de underlige fjelltoppene som er spredt utover et område på 50 km2. Denne gangen måtte jeg dessverre reise alene, og jeg bestemte meg for at jeg skulle leie motorsykkel for å komme meg rundt omkring. Mine nye venner i Tagbilaran hjalp meg med å finne utleie, og jeg dro avgårde i retning Carmen der jeg ville finne Chocolate Hills. Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av motorsykkel, men det var en veldig flott følelse å kjøre gjennom denne flotte naturen og i det fine været. Kan anbefale det, men ta det med ro. Sykkelen har krefter til å lage skade. Det fikk jeg oppleve.

Chocolate Hills må oppleves!

Jeg fant fram til utsiktspunktet i Carmen, og besteg de mange trappetrinnene opp til den fantastiske 360 graders utsikten over Chocolate Hills. Kom i prat med et ungt par fra England, og vi hjalp hverandre med å ta bilder. Jeg valgte også å spise lunsj på restauranten ved utsiktspunktet, og der presterte jeg å gå ut uten å betale regninga. En servitør kom springende etter meg, og det var veldig pinlig. Men hun tok det med godt humør og skjønte at jeg rett og slett glemte det.

Jeg fortsatte turen lenger nord i landet til en liten by som heter Danao, der jeg lette etter et firma som driver med ekstremsport. Tenkte å ta noen bilder der, men fant ikke firmaet, så jeg gjorde vendereis. Men det som gjorde inntrykk når jeg kjørte rundt på Bohol med motorsykkelen var at veldig mange, unge og gamle, vinket og smilte når jeg kjørte forbi. Jeg stoppet også ved noen hus en plass midt borti "huttiheita" i en dal på veien til Danao. Her snakket jeg med de som bodde der, og de var veldig imøtekommende og lurte på hvem jeg var. Generelt er det mye hyggelige folk i Filippinene, men Bohol er kjent for å ha ekstra trivelige folk. Det kan jeg skrive under på, selv om det selvfølgelig er litt av hvert her også.

Jeg ble tatt i mot med vennlighet og nysjerrighet når jeg stoppet utenfor disse hjemmene.

Dagen etterpå hadde jeg ett hovedmål, og det var å besøke Bohol Bee Farm. Dette er et overnattingssted/butikk/restaurant/gartneri/kunsthåndverkverksted som driver etter økologiske og bærekraftige prinsipper. Stedet ble startet opp ved at en filippinsk dame flyttet hjem fra USA etter å ha jobbet som sykepleier der, og hun kjøpte seg land på Panglao på Bohol. Her bygget hun seg blant annet et lite sommerhus som venner og kjente etter hvert begynte å spørre om å få leie. Hun dyrket også mat i egen hage, så da ble det naturlig at hun laget og solgte mat til gjestene. Dette ballet på seg, og i 2002 startet hun formelt firmaet. Bohol Bee Farm har vokst fra 4 rom til 40 rom, og 4 ansatte til over 230 ansatte nå. Stedet har utviklet seg etter hvert som behov har oppstått, og det har aldri foreligget en forretningsplan for stedet.

Jeg var selv på restauranten for å smake på den spennende menyen av hjemmelaget mat. All maten dyrkes på stedet, eller innenfor en avstand på 5 km fra Bohol Bee Farm. Tanken er at kortreist mat er miljøvennlig, og de rekrutterer også de ansatte fra nærmiljøet av samme grunn.

Jeg bestilte Spicy Flower Salad, og det var en stor opplevelse for både øye og gane.

Alt kan spises! En veldig god og sterk salat. En blanding av nøtter og kylling i midten.

Maten var ekte og hele stedet var et eldorado for den som setter pris på å finne naturlige råvarer, og lokalproduserte ting. Hjemmelaget iskrem var også å få kjøpt, sammen med honning og masse andre gode matvarer og "husflidsartikler". Skal du til Bohol, så ta turen til Bohol Bee Farm!

Litt av det som kan kjøpes av kunsthåndverk på Bohol Bee Farm. Mye er laget på stedet.

Jeg tok også turen innom Dumaluan Beach, den andre mest kjente stranden på Bohol. Her er selve stranden mye større enn på Alona Beach, men det er ikke så mange aktiviteter rundt. Dermed er det et valg hver enkelt må ta om hvor man ønsker å bo. Uansett er det paradis på jord for kalde nordboere!

Enda er det mye jeg har lyst til å gjøre på Bohol, så jeg drar helt sikkert tilbake. Jeg ønsker å kjøre mer rundt hele øya og se på de mange små byene som ligger spredt rundt langs med kysten. De fleste har spennende arkitektur fra den tiden da spanjolene regjerte i landet fra midt på 1500-tallet til 1899. Kirker og vakttårn kan være spennende fotoobjekter, og det er mange hyggelige mennesker jeg ikke har møtt ennå.

Har skrevet en artikkel om mitt møte med Bohol, og jobber for tiden med å få solgt den inn til aktuelle blader og magasiner. Nåløyet for å få ting på trykk er ikke stå stort, så det blir spennende å se hva jeg får til.

Bohol har fått en plass i mitt hjerte, og jeg trives veldig godt der.