Litt om forskjeller

Mye er likt, men det er også mange forskjeller mellom Norge og Filippinene

Som ventelig er mellom to land som tilhører helt forskjellige verdensdeler og klima, vil det være en god del forskjeller mellom de to landene. Selv om begge er moderne samfunn med lik tilgang på de fleste varer og tjenester, bærer Filippinene preg av at det sosiale systemet ikke er så godt utbygd. Dermed blir kløften mellom fattig og rik større enn det vi vanligvis opplever i Norge. Det er mange som lever i rikdom her, og de enorme kjøpesenterene ser ut til å ha gode dager. Så det er mye penger i omløp. Men det er også mange som lever svært fattigslig og sliter med å få mat på bordet hver dag. Her i Cagayan De Oro (CDO), som de fleste andre steder i landet vil man oppleve barn som tigger, og man ser på de mange skurene som folk bor i at det er rimelig enkle kår mange lever under.

Solnedgang over Cebu.

Det er noen kulturforskjeller og andre forskjeller som jeg har lagt merke til, og som kan oppleves som uvant. For eksempel er det i følge mine opplysninger ikke vanlig å takke for maten her. Dette oppleves selvfølgelig som uhøflig for oss nordboere, men er altså vanlig her. Når man går inn i et kjøpesenter så er betjeningen veldig hyggelige, ja nesten i overkant, med velkommen når du kommer og takk når du går, uansett om du har handlet eller ikke. Men i dagliglivet er altså takk et ord som ikke brukes så mye. Som et eksempel kan jeg nevne en dag vi dro til vår lokale frisørsalong der de som jobber der er våre venner. Et trivelig sted der betjening og kunder skravler og ler, og alle ser ut til å ha god tid. Arlyn var tørst, så hun spurte om jeg kunne kjøpe noe å drikke til henne. Jeg gikk på en kiosk og kjøpte små flasker med cola til alle på salongen fordi jeg syntes det var kjipt å komme med brus bare til oss. Flaskene ble delt ut, og de fleste ville ha. Men jeg registrerte ikke at noen sa takk. Jeg kjøpte ikke brusen for å få takk, men i Norge ville det jo vært normalt at folk takket for det de fikk.

Det er også ikke uvanlig at folk er litt mer frampå med å invitere seg selv på middag, eller be om å få julegaver. Slikt regnes jo som uhøflig i Norge, men her er det vanlig. Når man vet om disse forskjellene, så er det jo ikke store problemer. Folket her oppfattes generelt som vennlige og høflige, så det er ikke utrivelig å omgås folk. Men selvsagt, det er mange typer mennesker her også, som andre steder.

Forskjeller i bankene

Den delen av samfunnet som er mest forskjellig fra det jeg er vant til hjemme er bankvesenet. Det er minibanker over alt, så den er grei. Men går du inn i en bank, så kan det være som å gå minst 30 år tilbake i tid i Norge. På det store og moderne kjøpesenteret like ved der jeg bor, har en av de største bankene en filial. Her bruker jeg å gå for å betale strømregninger og lignende. De hyggelige damene, for det er mest damer, sitter der og behandler regningene og de har ikke annet enn kulepenner å hjelpe seg med. Ikke en datamaskin i sikte. Jeg husker det var sånn i min barndom da jeg var med foreldrene mine til Vikna Sparebank, og Aase Hunnestad og hennes kolleger tok i mot oss på samme måten. For et par dager siden var jeg innom en filial av samme banken i Cebu, og der hadde de datamaskiner, men digitaliseringen har ikke kommet veldig langt der heller. Sjekkhefter er fremdeles flittig i bruk. Dette synes jeg er pussig, siden samfunnet ellers er så moderne. Går du på kino er det som i Norge, med digitalisering og 3D. Men bankene er de som ser ut til å være senest ute med å innføre digital teknologi. Bankene skulle ha midler til å være i forkant av utviklingen, men det er kanskje noen som ser seg tjent med å ha et gammeldags system? Det er kanskje lettere å holde ting skjult da? Jeg vet ikke...bare en tanke..

Mange flinke sangere som dukker opp på utestedene. Denne karen rørte i hvertfall mitt hjerte med måten han framførte sine sanger på. Skal kanskje treffe ham i en kirke nå på søndag. 

Kassakøer er også et eget kapittel i dette landet etter min erfaring. På supermarkedene kan det være bare 3-4 stykker foran deg i køen, men det tar som regel veldig lang tid før du får betalt varene dine. Særlig hvis det står bare en bak kassa. Da skal hun, i tillegg til å ta i mot betaling, pakke varene dine ned i poser. Er du heldig er det to stykker der, slik at en kan pakke. Da går det litt fortere. De har også den vanen at alt skal pakkes inn mange ganger. Kjøper du en pakke med pølser som er vakumpakket, så blir den likevel lagt i en egen liten pose, før det legges i den store. Det er klart at slikt tar tid. Det er som regel veldig mange ansatte i butikkene, og tidvis kan det se ut som det er flere ansatte enn kunder. Disse ansatte går selvfølgelig på lave lønninger, men jeg regner med at det likevel er attraktivt å få en butikkjobb. 

I mange sammenhenger, særlig i det offentlige, kan det se ut som man lager systemer for å ansette flest mulig. Jeg har vel i et tidligere innlegg nevnt "biltilsynet" og alle papirflytterne der. For noen dager siden var jeg i kontakt med en annen offentlig instans, nemlig immigrasjonskontoret. Regelen sier nemlig at selv om jeg har fått visum for et år, så må jeg fornye oppholdstillatelsen hver 59 dag. Jeg dro på immigrasjonskontoret i Cebu. Der er det påbudt med lang bukse, og skjorte med ermer. Det er ikke alle klar over, så da har flittige sjeler fått en forretningside, og står utenfor kontoret og leier ut langbukser og skjorter.

Prosessen med å få fornyet oppholdstillatelsen tok ca en time, så det var ikke så verst. Men likevel er det ganske typisk at du først må levere inn et papir i en skranke, så må du gå til en annen skranke for å betale. For å få kvitteringen på at du har betalt, må du tilbake til første skranke. Tungvint, men sånn er det mye av her. Prisen for fornyingen kom på over 7500 pesos, så jeg fikk litt hakeslepp. Jeg har vanskelig for å se at denne ordningen med fornying hver 59 dag har noen annen hensikt enn at det er en veldig god inntekt for staten. Det er mange utlendinger i Filippinene, så det blir store summer av dette i løpet av et år.

En liten del av Cagayan De Oro river.

Det ble noen forskjeller med til dels negative fortegn dette, men som jeg har skrevet om tidligere, så er det også mange positive forskjeller å finne her. Alt i alt er det et godt land å oppholde seg i når man tar visse forholdsregler og tar hensyn til at man er i en annen kultur. Man må også ha evnen til å tilpasse seg tempoet i landet, og ikke legge seg på norskt stressnivå.

Tross mange forskjeller er en ting det samme; vi er alle mennesker med gleder og sorger, og vi er alle unike enkeltindivider.