Halvveis i drømmen om en varm vinter

Drømmen om å tilbringe en vinter i varme strøk er nå halvveis i sin oppfyllelse.

Jeg kom til Filippinene 30 september, og jeg planlegger hjemreise en gang i april, så da er jeg vel pr dags dato kommet bortimot halvveis i drømmen om dette oppholdet. Da vil vel mange stille spørsmålet; har oppholdet svart til forventningene? Til det må jeg vel svare at det har det gjort, selv om jeg ikke hadde helt klart definerte forventninger før jeg dro. Men en forventning kan jeg svare et rungende ja på om den er oppfyllt, og det er forventningen om at jeg ville trives i dette klimaet over en lengre periode. Det er så utrolig deilig å være her i varmen. Når jeg står opp om morgenen så er det som regel ca 24 grader i skyggen, og ved lunsjtid er det ca 30 grader i skyggen. Noen dager regner det, men temperaturen endres ikke for det, så det er ikke kaldt noen ganger. Eneste gangen jeg har frosset siden jeg kom hit var en gang vi var på kino, og det var skikkelig kaldt i salen. Kjentes rart å få frostet i seg igjen, men det gikk jo over når filmen var ferdig.

Deilig med et julebad der vannet er godt og varmt.

Så er det jo mye og mangt man kan kommentere angående det å leve her på Filippinene. Det er et jo en annen verden enn det jeg er vant til på godt og vondt. Jeg undres over en del ting, men jeg prøver å bruke lite energi på det som er forskjellig i negativ retning. Jeg undres over bankvesenet i dette landet, og det faktum at det ser ut til at de ikke har noe tilsvarende som Bankenes Betalingssentral (BBS) her. Dermed er det ikke en selvfølge at du får betalt en regning om du går i banken. Hvis ikke firmaet som har sendt regningen har en avtale med den banken du går til, så blir du nødt til å oppsøke en annen bank, eller gå til firmaet direkte. Jeg opplevde sågar at da jeg skulle betale regningen for internett så fikk jeg ikke betalt den i banken jeg bruker, men hadde det vært regning på fasttelefon fra samme firma så hadde det gått bra. Må innrømme at jeg ble litt irritert da, men det er jo ingen vits. Det var bare å dra til firmaet og betale rett til dem. Men et så tungvint system for håndtering av regninger har jeg ikke hørt om andre steder. Men det er sikkert flere land som har det slik.

Drømmen om Europa og USA

En annen sak som man kan undre seg over er at for folk her (spesielt for damer) så er drømmen det å være blekest mulig. Så her er det ikke mye marked for å leie ut solarium gitt! Her reklamerers det med hudbleking og spissing av neser for å bli mer lik vestlige folk. Det er nå en rar verden vi lever i! I Europa leier vi solarium og reiser til varmen for å få farge, og her i Asia prøver de å bli like bleke som oss. Rart at vi aldri blir fornøyd med å være sånn som vi er!

Filmstjernene og tv-personlighetene her er stort sett alle lyse i huden som nordboere, og her som hjemme, er det jo disse menneskene som setter standarden for hvordan ungdommen ønsker å se ut.

Folkene på plakaten er kjendiser her, og de er veldig lyse i huden. Har vel gått med noen tuber blekekrem der, tenker jeg...

Det som ikke har gått helt etter forventningene er drømmen om å skaffe seg inntekter når jeg er her. Det å få en struktur på hverdagene slik at man får jobbe effektivt har vist seg å ikke være så enkelt. Har laget en artikkel om øya Bohol, men sliter med å få solgt den inn. Jeg mener selv at både tekst og bilder er godt på høyde med det jeg leser av reiseskildringer i blader og aviser ellers, men dørstokken er altså høy for å få noe på trykk. Nå på nyåret kommer jeg derfor til å sette av en fast tid på dagen da det skal jobbes effektivt, og da er Facebook og andre tidstyver bannlyst. Jeg vil da lage andre artikler enn reiseartikler. Jeg har noen ideer jeg vil jobbe med å realisere artikler om. 

Jeg oppdaget et nytt ord forleden, nemlig prokrastinering - utsettelsessyndrom. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at man vet man skulle gjort noe fornuftig, men så ender man opp med å sitte å glane på Facebook i stedet. Se litt mer om prokrastinering her i Dagbladet. Har vel hatt mer enn et snev av dette den siste tiden, og det har jeg tenkt å kvitte meg med!

Vil også bruke mye tid på å jobbe med Global One. Dette er ett nytt og spennende firma der man med en del jobbing kan skaffe seg en god inntekt, uavhengig av hvor man bor i verden. Det er masse spennende som kommer til å bli lansert i løpet av den nærmeste tiden, og det blir spennende å være en del av dette nye konseptet. Er du nysjerrig på hva dette er så kan du jo få en liten pekepinn ved å se disse to videoene: Reise og Shopping. Du kan også se nærmere her for å lese mer om flere mulige måter å få inntekter på. Global One er allerede kommet i gang, og i tillegg kommer det mye mer som er helt nytt og epokegjørende i løpet av de nærmeste månedene.

Ved Xavier Estate, Cagayan De Oro.

Drømmen om en vinter i et varmt land er altså godt i gang, og selv om man møter motbakker så er det viktig å ikke miste motet og gi opp. Det å oppnå å tilbringe deler av hver vinter i varme strøk er en utfordring som jeg vil jobbe for å klare, men det er ikke så enkelt. Man må selvfølgelig ha noe å leve av, og det er også regler for hvor lenge man kan oppholde seg i utlandet uten å miste opptjente rettigheter i Norge. Det kan jo også være krevende å klare å opprettholde et kjærlighetsforhold når to forskjellige kulturer skal sammensveises, og ingen nødvendigvis har lyst til å bo bare den ene eller andre plassen. Det er mye som er uavklart i så henseende, så tiden vil vise om det blir nye vintere i Filippinene for meg. Drømmen er i hvert fall å slippe å fryse, så da får vi se hva livet bringer. Det er jo det som gjør livet spennende å leve. Nå ved inngangen til ett nytt år vet jeg egentlig veldig lite om hvordan min livssituasjon vil være ved neste nyttårsskifte. Det blir spennende å se. De siste par årene har i hvert fall lært meg at ting kan forandre seg ganske så fort. Det har vært forandringer som har føltes som veldig dramatiske, men nå i etterkant ser jeg at det har vært forandringer som har gitt meg et bedre liv. Jeg har tatt noen valg, og de står jeg for. Så får andre ta sine.

Det brukes penger på julelys her i landet også. Dette er ett i offentlig regi.

Jeg har nå hatt min første julefeiring uten noen fra den nærmeste familie rundt meg. Det har kjentes litt rart, og savnet av mine nærmeste, familie og venner, har vært der ekstra mye i disse dagene. Men jeg er heldigvis skapt sånn at hvis jeg vet at mine kjære har det bra der de er, så har jeg det også bra. Det er jo godt å ha noe å se fram til når jeg kommer hjem til våren også. Det skal bli veldig deilig å treffe alle igjen.

Jeg vil få benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år. Her er det som i Norge; rakettene har sust rundt veggene hele mellomjula, og på nyttårsaften blir det vel et fint skue regner jeg med. Det er visst offentlig fyrverkeri i tillegg til det de private fyrer av gårde.

Tvi tvi for det nye året. Vei dine ord og handlinger på kjærlighetsvekta, så blir det vel et godt år! 

Ta vare på drømmen din!

Sex - noen betraktninger

Om aldersforskjeller og gamle griser - sex provoserer.

Jeg registrerer at det i media hjemme er satt i gang en heksejakt på en politiker om visstnok har hatt sex med en langt yngre kvinne, dog var hun over den seksuelle lavalder. Neppe noe godt sjakktrekk av en politikker med ambisjoner dette. Han er jo ikke den første som har brent seg på den "tabben". Heksejakten har vært så heftig at politikeren har valgt å rømme landet. Rop om "korsfest, korsfest" har runget gjennom gater, streder og diverse media, sosiale og usosiale. Man kan undres hvorfor sex har en sånn effekt på mange folk. Det framstilles som noe stygt hvis det er en viss aldersforskjell. Hvorfor skulle det være det? Jeg snakker da selvfølgelig om samtykkende sex mellom mennesker som er i stand til å vurdere om de har lyst til å gjennomføre det. Overgrep er en annen skål. Det er ikke det det snakkes om her.

Å rusle hånd i hånd langs denne stranda er deilig, uansett alder.

Jeg oppholder meg for tiden i et land det det er et vanlig syn å se eldre vestlige menn gå hånd i hånd med Filippinske damer som aldersmessig kunne vært både barn og barnebarn av vedkommende. Benevnelsen gammel gris ligger vel langt framme på tungespissen hos mange når man ser eller hører om slike forhold. Ja, mange blir veldig provosert av sånne forhold mellom mennesker. For det første: hvorfor skal man betegnes som en gris hvis man har seksuelle følelser etter passerte 60 år? For det andre: Hva er det som gjør det provoserende at aldersforskjellen er stor? Tenk på det. Jeg har ikke fasitsvar. 

Jeg vet at det er mange vestlige menn, gamle og yngre, som drar til Filippinene og Thailand og bruker unge damer etter bruk og kast metoden. Jeg synes ikke særlig om en slik praksis selv. Har mer sansen for de som drar hit for å finne noen å være glad i, og å dele livet og hverdagen med, der sex selvfølgelig er en naturlig del av livet. Jeg vet også at det er en del menn som utøver vold mot kvinnene de innleder forhold til. Det er veldig provoserende hvor enn det skjer i verden, også her.

Månedlig søndagslunsj på leilighetshotellet Kingston i Cagayan De Oro. Her er det god mat, live musikk, og av og til spontane innslag slik som her når servitørene tar ansvar for underholdningen.

Hvorfor er tanken på sex mellom generasjoner så ille å tenke på?

Men tilbake til de såkalte gamle grisene som har gode dager her nede. Det skal vel ikke mye fantasi til å skjønne at det ikke er utseende og en vakker kropp kvinnene her nede går etter når de velger å inngå et forhold og kanskje ekteskap med en person som i mange tilfeller er 20-40 år eldre. Det ligger i kortene at mange gjør det for å få hjelp til å komme seg ut av en fattigslig tilværelse, og da er vi jo vant til å tenke at dette er uverdig og på linje med å kjøpe seg en partner. Tja, det er kanskje det. Men er det nå egentlig så galt? Er det aldersforskjellen som er verst å tenke på? Det at disse eldre herrene etter all sannsynlighet har sex? Hva hvis man finner en dame på sin egen alder? Er det like forkastelig? Jeg spør sånn fordi jeg ønsker å rote litt i hvorfor aldersforskjeller plager folk. Jeg vet om en jente i 20-åra som er gift med en mann på over 70. Denne mannen forsørger hele familien hennes, og dette er et valg hun har tatt. Jeg kjenner at sånne historier røsker i fordommene, men hvordan kan jeg sette meg til doms over andres valg.

Disse ekteskapene blir jo litt som de arrangerte ekteskapene vi finner blant annet i India og Pakistan. Noen av dem utvikler seg til lykkelige ekteskap, mens andre går det dårligere med. Sånn er det jo i såkalte "vanlige" ekteskap også. Jeg snakker av erfaring. 

Livsglede...

Vi vet jo alle at sex selger, og det er vel fordi vi alle er utstyrt med en seksualdrift av forskjellig slag. Jeg regner med at jeg får uvanlig mange treff på dette blogginnlegget siden sex er en del av tittelen. Legg merke til overskriftene på VG og Dagbladets nettaviser, så ser du at de bruker nysjerrigheten etter sexstoff veldig aktivt. 

Sex er spennende, og noe godt mellom mennesker, så jeg provoseres av at visse aldersgrupper skal settes i en bås som tilsier at de ikke kan nyte sex. Om ca 20 år, kanskje før i følge noen, sitter jeg i den båsen selv, og jeg vil ha meg frabedt å bli sett på som vulgær og pervers hvis jeg ønsker å ha sex. 

Og for de som lurer fælt på det; min kjæreste er bare 3 måneder yngre enn meg, så dermed skulle jeg ikke kvalifisere til tittelen gammel gris ;-) Men jeg regner med at det er noen som synes det er galt nok at hun ikke er norsk. Men kjærlighet kjenner ikke landegrenser etter min erfaring. 

Sex er en naturlig og flott del av livet, og bør ikke fremstilles som noe stygt, uansett alder!

Litt om forskjeller

Mye er likt, men det er også mange forskjeller mellom Norge og Filippinene

Som ventelig er mellom to land som tilhører helt forskjellige verdensdeler og klima, vil det være en god del forskjeller mellom de to landene. Selv om begge er moderne samfunn med lik tilgang på de fleste varer og tjenester, bærer Filippinene preg av at det sosiale systemet ikke er så godt utbygd. Dermed blir kløften mellom fattig og rik større enn det vi vanligvis opplever i Norge. Det er mange som lever i rikdom her, og de enorme kjøpesenterene ser ut til å ha gode dager. Så det er mye penger i omløp. Men det er også mange som lever svært fattigslig og sliter med å få mat på bordet hver dag. Her i Cagayan De Oro (CDO), som de fleste andre steder i landet vil man oppleve barn som tigger, og man ser på de mange skurene som folk bor i at det er rimelig enkle kår mange lever under.

Solnedgang over Cebu.

Det er noen kulturforskjeller og andre forskjeller som jeg har lagt merke til, og som kan oppleves som uvant. For eksempel er det i følge mine opplysninger ikke vanlig å takke for maten her. Dette oppleves selvfølgelig som uhøflig for oss nordboere, men er altså vanlig her. Når man går inn i et kjøpesenter så er betjeningen veldig hyggelige, ja nesten i overkant, med velkommen når du kommer og takk når du går, uansett om du har handlet eller ikke. Men i dagliglivet er altså takk et ord som ikke brukes så mye. Som et eksempel kan jeg nevne en dag vi dro til vår lokale frisørsalong der de som jobber der er våre venner. Et trivelig sted der betjening og kunder skravler og ler, og alle ser ut til å ha god tid. Arlyn var tørst, så hun spurte om jeg kunne kjøpe noe å drikke til henne. Jeg gikk på en kiosk og kjøpte små flasker med cola til alle på salongen fordi jeg syntes det var kjipt å komme med brus bare til oss. Flaskene ble delt ut, og de fleste ville ha. Men jeg registrerte ikke at noen sa takk. Jeg kjøpte ikke brusen for å få takk, men i Norge ville det jo vært normalt at folk takket for det de fikk.

Det er også ikke uvanlig at folk er litt mer frampå med å invitere seg selv på middag, eller be om å få julegaver. Slikt regnes jo som uhøflig i Norge, men her er det vanlig. Når man vet om disse forskjellene, så er det jo ikke store problemer. Folket her oppfattes generelt som vennlige og høflige, så det er ikke utrivelig å omgås folk. Men selvsagt, det er mange typer mennesker her også, som andre steder.

Forskjeller i bankene

Den delen av samfunnet som er mest forskjellig fra det jeg er vant til hjemme er bankvesenet. Det er minibanker over alt, så den er grei. Men går du inn i en bank, så kan det være som å gå minst 30 år tilbake i tid i Norge. På det store og moderne kjøpesenteret like ved der jeg bor, har en av de største bankene en filial. Her bruker jeg å gå for å betale strømregninger og lignende. De hyggelige damene, for det er mest damer, sitter der og behandler regningene og de har ikke annet enn kulepenner å hjelpe seg med. Ikke en datamaskin i sikte. Jeg husker det var sånn i min barndom da jeg var med foreldrene mine til Vikna Sparebank, og Aase Hunnestad og hennes kolleger tok i mot oss på samme måten. For et par dager siden var jeg innom en filial av samme banken i Cebu, og der hadde de datamaskiner, men digitaliseringen har ikke kommet veldig langt der heller. Sjekkhefter er fremdeles flittig i bruk. Dette synes jeg er pussig, siden samfunnet ellers er så moderne. Går du på kino er det som i Norge, med digitalisering og 3D. Men bankene er de som ser ut til å være senest ute med å innføre digital teknologi. Bankene skulle ha midler til å være i forkant av utviklingen, men det er kanskje noen som ser seg tjent med å ha et gammeldags system? Det er kanskje lettere å holde ting skjult da? Jeg vet ikke...bare en tanke..

Mange flinke sangere som dukker opp på utestedene. Denne karen rørte i hvertfall mitt hjerte med måten han framførte sine sanger på. Skal kanskje treffe ham i en kirke nå på søndag. 

Kassakøer er også et eget kapittel i dette landet etter min erfaring. På supermarkedene kan det være bare 3-4 stykker foran deg i køen, men det tar som regel veldig lang tid før du får betalt varene dine. Særlig hvis det står bare en bak kassa. Da skal hun, i tillegg til å ta i mot betaling, pakke varene dine ned i poser. Er du heldig er det to stykker der, slik at en kan pakke. Da går det litt fortere. De har også den vanen at alt skal pakkes inn mange ganger. Kjøper du en pakke med pølser som er vakumpakket, så blir den likevel lagt i en egen liten pose, før det legges i den store. Det er klart at slikt tar tid. Det er som regel veldig mange ansatte i butikkene, og tidvis kan det se ut som det er flere ansatte enn kunder. Disse ansatte går selvfølgelig på lave lønninger, men jeg regner med at det likevel er attraktivt å få en butikkjobb. 

I mange sammenhenger, særlig i det offentlige, kan det se ut som man lager systemer for å ansette flest mulig. Jeg har vel i et tidligere innlegg nevnt "biltilsynet" og alle papirflytterne der. For noen dager siden var jeg i kontakt med en annen offentlig instans, nemlig immigrasjonskontoret. Regelen sier nemlig at selv om jeg har fått visum for et år, så må jeg fornye oppholdstillatelsen hver 59 dag. Jeg dro på immigrasjonskontoret i Cebu. Der er det påbudt med lang bukse, og skjorte med ermer. Det er ikke alle klar over, så da har flittige sjeler fått en forretningside, og står utenfor kontoret og leier ut langbukser og skjorter.

Prosessen med å få fornyet oppholdstillatelsen tok ca en time, så det var ikke så verst. Men likevel er det ganske typisk at du først må levere inn et papir i en skranke, så må du gå til en annen skranke for å betale. For å få kvitteringen på at du har betalt, må du tilbake til første skranke. Tungvint, men sånn er det mye av her. Prisen for fornyingen kom på over 7500 pesos, så jeg fikk litt hakeslepp. Jeg har vanskelig for å se at denne ordningen med fornying hver 59 dag har noen annen hensikt enn at det er en veldig god inntekt for staten. Det er mange utlendinger i Filippinene, så det blir store summer av dette i løpet av et år.

En liten del av Cagayan De Oro river.

Det ble noen forskjeller med til dels negative fortegn dette, men som jeg har skrevet om tidligere, så er det også mange positive forskjeller å finne her. Alt i alt er det et godt land å oppholde seg i når man tar visse forholdsregler og tar hensyn til at man er i en annen kultur. Man må også ha evnen til å tilpasse seg tempoet i landet, og ikke legge seg på norskt stressnivå.

Tross mange forskjeller er en ting det samme; vi er alle mennesker med gleder og sorger, og vi er alle unike enkeltindivider.

Godt med mat!

Mat er noe av det mest spennende med å lære nye kulturer å kjenne synes jeg.

Når jeg reiser til andre land er jeg bestandig interessert i å smake på lokale matretter. Jeg er generelt glad i mat, og synes det er spennende å oppleve nye smaker og smakssammensetninger. For meg er det utenkelig å ta med norsk mat på ferie for å ha med meg smaker hjemmefra. Jeg liker å prøve mye forskjellig, og er man så heldig å være i selskap med noen som kjenner maten og kan forklare hva det er man spiser, så er det jo ekstra stas! I fjor sommer var jeg på to ukers ferie i Sri Lanka, og hadde heldigvis med en lokalkjent som attpåtil var kokk selv, så da ble det en spennende reise i eksotiske og sterke retter.

I Filippinene er maten noe annerledes enn i Sri Lanka. Her brukes det ikke så mye sterk chilli, og maten er etter min mening litt tammere her enn i Sri Lanka. Jeg er glad i sterk mat, og derfor ble Sri Lanka en stor opplevelse i matveien. Her i Filippinene bruker de mye soyasaus i og til maten. Det er selvfølgelig et vell av smaker her, og de har sine spesialiteter. Jeg liker å smake på alt, slik at jeg vet hva jeg liker og ikke liker. Noe er veldig godt, og noe mindre godt. Sånn er det jo over alt. Men jeg får ihvertfall mange gode tilbakemeldinger på at jeg ønsker å bli kjent med maten deres. Det vet vi jo selv, at hvis vi har gjester og serverer mat vi liker godt selv, så er det hyggelig hvis gjestene i det minste viser interesse for det vi har laget.

Spicy Flower Salad - en nytelse for øye og gane...

For et par uker siden var jeg på øya Bohol, og der finnes det et hotell/restaurant som heter Bohol Bee Farm. Der serverer de økologisk og kortreist mat, og alle rettene på menyen er komponert av stedets eier. Før jeg dro dit fikk jeg anbefalt å bestille Spicy Flower Salad, altså en sterkt krydret blomstersalat. Som sagt så gjort, og retten levde virkelig opp til sitt navn. Den var så vakker å se på at det var nesten synd å spise den, og jeg måtte spørre om alt var spiselig. Smaken på salaten kom fra fyllet i midten som besto av en blanding av stekt kylling og en slags nøtter. Denne blandingen var sterkt krydret, og gikk fint sammen med salatblader og blomster som ikke smakte all verden egentlig. Godt, naturlig hjemmelaget drikke hørte selvfølgelig med. Det kjennes på smaken når maten er uten kunstige stoffer!

Som en appetizer fikk jeg dette:

Hjemmelaget meget godt brød med Mangosmør, og Pesto, servert sammen med en liten salat som jeg nå ikke husker hva inneholdt, og et tynt sprøstekt brød av noe slag. Et god lite måltid i seg selv.

En ting som er litt annerledes her enn hjemme er at man stort sett spiser med gaffel og skje. Vanlige smørkniver er sjeldne å se, men du får hvis du ber om det. Det å spise med gaffel og skje er lett å bli vant med. Det er stort sett vel så praktisk som kniv og gaffel. En skje kan både skjære kjøtt og smøre smør stort sett like godt som det våre vanlige kniver gjør. Det er først hvis du går i gang med biff og lignende at kniven må fram. Men jeg har ikke hatt stor bruk for den foreløpig. På Sri Lanka var det vanlig å spise med fingrene, og jeg prøvde det også. Det fungerte helt utmerket. Fingrene er jo et fantastisk redskap vi har fått utdelt. Du tenker kanskje ikke over det før du skader en eller flere fingre, og får føle hvor avhengig du er av fingrene.

Lechon - god mat, og fjerner savnet av ribba

Her om dagen var jeg så heldig å bli invitert med på et selskap etter en barnedåp, og som vanlig er når noe skal feires i Filippinene så er helstekt gris på menyen i en eller annen størrelse. Denne gangen var det ganske stor størrelse, og en slik gris metter mange når den serveres med diverse tilbehør. Kjøttet på grisen var veldig saftig og godt, og svoren var tynn og sprø og kunne brekkes av skrotten i biter. Nesten som et potetgull, men mye bedre. Jeg må si at denne måten å servere gris på er veldig god, selv om det er noe uvant for nordmenn at hele grisen ligger på bordet. Men vi har vel kanskje blitt litt for fremmedgjort til maten vi spiser hvis vi reagerer på synet av grisen. Kjøttet vokser tross alt ikke i frysedisken, så vi bør tåle å se det. Jeg synes ikke det er uappetittelig i det hele tatt.

Lechon Baboy - Helstekt Gris. Et fast innslag på filippinske festdager.

Det er også mye godt å finne blant søtsaker og småkaker her. Jeg har fått en favoritt i Biko, en liten småkake som står langt fra blomstersalaten når det gjelder skjønnhet, men den smaker veldig godt. Den er laget av klebrig ris, brunsukker, vann og kokosmelk. Den lages i noen forskjellige varianter, men smaker godt uansett. Se mer her. I går var vi innom en liten kafe på et kjøpesenter og de hadde en kakedisk som var spennende. Vi kjøpte fire forskjellige kaker av ymse slag slik at jeg skulle få smake noe annet enn Biko. Godt var det alt sammen. I skrivende stund er jeg klar til å dra i bursdagsselskap, og da blir det Lechon Baboy til middag. Begynner å kjenne at jeg gleder meg... :-)

Mat er spennende, og gjør mer enn å holde liv i oss, den er også kontaktskapende!

Gjensyn med Bohol

Når jeg var på besøk i Filippinene i mai besøkte jeg den spennende øya Bohol. Forrige helg dro jeg tilbake.

Møtet med Bohol i slutten av mai har satt seg fast i minnet som tre av de beste dagene i mitt liv. Arlyn og jeg dro dit like før jeg skulle reise hjem, og jeg ble betatt av den vakre øya med de vennlige menneskene. Vi tilbragte late timer på strandpromenaden på Alona Beach. På dagtid er det rolig og fredelig, mens det på kveldene spilles levende musikk på mange av restaurantene som fronter hotellpromenaden mot stranda. Med palmer og hvite strender var det paradis på jord, og jeg slappet virkelig av. 

Andre dagen vi var der leide vi en drosje for en dag, og det betalte vi ca 350 kroner for. Drosjesjåføren tok oss med til noen av severdighetene på øya, og den frodige og varierte naturen gjorde inntrykk. Vi ble blant annet tatt med til en park der vi fikk anledning til å gå en løype i skogen for å se en knøttliten apelignende skapning som kalles Tarsier. Denne utrydningstruede karen er et nattdyr som er veldig rolig på dagen, så det var lett å studere den. Det jobbes hardt for å berge bestanden av Tarsier etter at den minket faretruende pga avskoging.

Tarsieren er en underlig skapning, og har blitt et symbol for Bohol.

Vi var også i en sommerfuglpark, og vi var på elvebåtcruise med lunsjbuffet og musikk. Etter lunsj på elvebåten dro vi til Tagbilaran som er hovedstaden på øya. Der besøkte vi venner av Arlyn.

Dagen etter leide vi båt med skipper, og dro ut tidlig om morgenen for å se etter delfiner. Det var en fantastisk opplevelse å kjøre rolig rundt på et stille hav en varm og god morgenstund mens delfinene dukket opp her og der innimellom. Etter delfinsafari ble vi tatt med til en øy midt uti havet, der vi fikk kjøpt oss litt frokost før vi ble overrumplet av noen mildt sagt pågående damer som ville selge oss suvenirer. De var nå veldig søte og hyggelige, så det ble en artig opplevelse.

Vi brukte en times tid på å bade og kose oss i det krystallklare vannet, før båten tok oss med til en halvøy der vi fikk kjøpe skjell og muslinger som vi kunne spise. En stor opplevelse var det å stå på dekket på båten og nyte varmen, havet og naturen rundt, med lokale fiskere som svømte rundt båten med garnene sine.

Bohol har vært i mine tanker siden jeg dro derfra, og jeg lengtet tilbake.

Jeg var bestemt på å reise tilbake fordi jeg ønsket å skrive en artikkel om Bohol, og det var en del jeg manglet av bilder. Spesielt måtte jeg ha med Chocolate Hills, de underlige fjelltoppene som er spredt utover et område på 50 km2. Denne gangen måtte jeg dessverre reise alene, og jeg bestemte meg for at jeg skulle leie motorsykkel for å komme meg rundt omkring. Mine nye venner i Tagbilaran hjalp meg med å finne utleie, og jeg dro avgårde i retning Carmen der jeg ville finne Chocolate Hills. Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av motorsykkel, men det var en veldig flott følelse å kjøre gjennom denne flotte naturen og i det fine været. Kan anbefale det, men ta det med ro. Sykkelen har krefter til å lage skade. Det fikk jeg oppleve.

Chocolate Hills må oppleves!

Jeg fant fram til utsiktspunktet i Carmen, og besteg de mange trappetrinnene opp til den fantastiske 360 graders utsikten over Chocolate Hills. Kom i prat med et ungt par fra England, og vi hjalp hverandre med å ta bilder. Jeg valgte også å spise lunsj på restauranten ved utsiktspunktet, og der presterte jeg å gå ut uten å betale regninga. En servitør kom springende etter meg, og det var veldig pinlig. Men hun tok det med godt humør og skjønte at jeg rett og slett glemte det.

Jeg fortsatte turen lenger nord i landet til en liten by som heter Danao, der jeg lette etter et firma som driver med ekstremsport. Tenkte å ta noen bilder der, men fant ikke firmaet, så jeg gjorde vendereis. Men det som gjorde inntrykk når jeg kjørte rundt på Bohol med motorsykkelen var at veldig mange, unge og gamle, vinket og smilte når jeg kjørte forbi. Jeg stoppet også ved noen hus en plass midt borti "huttiheita" i en dal på veien til Danao. Her snakket jeg med de som bodde der, og de var veldig imøtekommende og lurte på hvem jeg var. Generelt er det mye hyggelige folk i Filippinene, men Bohol er kjent for å ha ekstra trivelige folk. Det kan jeg skrive under på, selv om det selvfølgelig er litt av hvert her også.

Jeg ble tatt i mot med vennlighet og nysjerrighet når jeg stoppet utenfor disse hjemmene.

Dagen etterpå hadde jeg ett hovedmål, og det var å besøke Bohol Bee Farm. Dette er et overnattingssted/butikk/restaurant/gartneri/kunsthåndverkverksted som driver etter økologiske og bærekraftige prinsipper. Stedet ble startet opp ved at en filippinsk dame flyttet hjem fra USA etter å ha jobbet som sykepleier der, og hun kjøpte seg land på Panglao på Bohol. Her bygget hun seg blant annet et lite sommerhus som venner og kjente etter hvert begynte å spørre om å få leie. Hun dyrket også mat i egen hage, så da ble det naturlig at hun laget og solgte mat til gjestene. Dette ballet på seg, og i 2002 startet hun formelt firmaet. Bohol Bee Farm har vokst fra 4 rom til 40 rom, og 4 ansatte til over 230 ansatte nå. Stedet har utviklet seg etter hvert som behov har oppstått, og det har aldri foreligget en forretningsplan for stedet.

Jeg var selv på restauranten for å smake på den spennende menyen av hjemmelaget mat. All maten dyrkes på stedet, eller innenfor en avstand på 5 km fra Bohol Bee Farm. Tanken er at kortreist mat er miljøvennlig, og de rekrutterer også de ansatte fra nærmiljøet av samme grunn.

Jeg bestilte Spicy Flower Salad, og det var en stor opplevelse for både øye og gane.

Alt kan spises! En veldig god og sterk salat. En blanding av nøtter og kylling i midten.

Maten var ekte og hele stedet var et eldorado for den som setter pris på å finne naturlige råvarer, og lokalproduserte ting. Hjemmelaget iskrem var også å få kjøpt, sammen med honning og masse andre gode matvarer og "husflidsartikler". Skal du til Bohol, så ta turen til Bohol Bee Farm!

Litt av det som kan kjøpes av kunsthåndverk på Bohol Bee Farm. Mye er laget på stedet.

Jeg tok også turen innom Dumaluan Beach, den andre mest kjente stranden på Bohol. Her er selve stranden mye større enn på Alona Beach, men det er ikke så mange aktiviteter rundt. Dermed er det et valg hver enkelt må ta om hvor man ønsker å bo. Uansett er det paradis på jord for kalde nordboere!

Enda er det mye jeg har lyst til å gjøre på Bohol, så jeg drar helt sikkert tilbake. Jeg ønsker å kjøre mer rundt hele øya og se på de mange små byene som ligger spredt rundt langs med kysten. De fleste har spennende arkitektur fra den tiden da spanjolene regjerte i landet fra midt på 1500-tallet til 1899. Kirker og vakttårn kan være spennende fotoobjekter, og det er mange hyggelige mennesker jeg ikke har møtt ennå.

Har skrevet en artikkel om mitt møte med Bohol, og jobber for tiden med å få solgt den inn til aktuelle blader og magasiner. Nåløyet for å få ting på trykk er ikke stå stort, så det blir spennende å se hva jeg får til.

Bohol har fått en plass i mitt hjerte, og jeg trives veldig godt der.

Billig alkohol

I Filippinene er det veldig billig alkohol, men flatfylla er fraværende

Det er mange forskjeller mellom Norge og Filippinene, og en av dem er forholdet til alkohol. Her får du  kjøpt en litersflaske Brandy (tilsvarende Konjakk) for litt over 10 kroner. I Norge koster tilsvarende ca 2-3 hundre kroner og oppover så vidt jeg vet. Selv om folket i Filippinene i sin alminnelighet er svært religiøse, så har jeg ikke inntrykk av at alkohol er bannlyst av den grunn. Det nytes alkohol i hjemmet og på utesteder, men i motsetning til i Norge så er det svært lite eller ingenting å se til flatfylla. Mens du på lille Rørvik en sen fredags- eller lørdags kveld kan føle det utrygt å bevege deg ut i gatene pga folk som er mer og mindre dritings og raver rundt i gatene, så føles det faktisk mye tryggere her i Cagayan De Oro med sine rundt 900 tusen innbyggere. Selvfølgelig er det andre ting man bør være på vakt for her, men fyllevold er altså ikke en av dem.

Det drikkes til dels mye her i landet, og det er sikkert mange som har et usunt forhold til alkohol her også. Men det er generelt roligere forhold der det drikkes. Folk her er veldig glad i å danse, og jeg tror at det har en positiv effekt på alkoholforbruket. Som jeg har skrevet om i tidligere blogginnlegg så har de en ordning med danseinstruktører på de fleste utesteder der dans er naturlig. Disse DI`ene gjør antakelig en viktig jobb med å få folk opp for å danse i stedet for bare å sitte å drikke. Jeg tror en slik ordning kunne hatt positiv effekt i Norge også. For den som er litt sjenert for å by opp til dans, eller den som ikke føler at han behersker dansingen så godt, hadde det vært gull hvis noen kom og bydde opp til dans. Så kunne man også lære seg noen steg mens man hadde det artig på dansegulvet!

Det er mange fine utesteder i CDO, blant annet denne baren som spiller mye jazz.

Man skal passe seg for å være for bastant i påstandene når man tar opp et slikt tema som hvilket forhold folket i forskjellige land har til alkohol. Men etter til sammen snart to måneder i Filippinene så er i hvert fall min erfaring at alkohol generelt nytes på en mer behersket måte her enn i Norge. I kveld skal jeg på Halloweenfest på utestedet Stars. Der kommer det sannsynligvis til å bli full fres med dansing til to band til langt på natt, og kelnerne bærer jevnt og trutt alkohol rundt til bordene. Men jeg forventer at selv om stemningen er høy, så vil folk etter hvert forsvinne fra lokalet i rolige og fredelige former. De gangene jeg har vært der har jeg aldri sett antydning til ufred og bråk. Det er tjo og hei og hæla i taket med store smil. Allsangfaktoren er også høy, og folket er med.

Alkohol og alkoholpolitikk

Vi er vant med at det diskuteres alkoholpolitikk i Norge, og motsetningene står som regel mellom de som vil ha lavere priser og bedre tilgang, og de som vil begrense alkoholforbruket med høyere priser og begrenset tilgang. Ut fra det jeg ser her, så fungerer jo lave priser og god tilgang godt i forhold til flatfylla. Men jeg er ikke overbevist om at det er en god ide å gå i den retningen i Norge. Etter min erfaring er det en utbredt ukultur i Norge der det å drikke seg dritings er målet. I min oppvekst var det hjemmebrenten som var dominerende og du ble sett litt rart på hvis du var forsiktig med alkoholen på festen på lokalet. I en sånn setting tror jeg det hadde vært lite lurt å pøse på med billig alkohol og bedre tilgang. Har en mistanke om at det ville ført til mere negative ting i forbindelse med fylla.

Jeg tror det handler om at det i Filippinene er en drikkekultur der det å være dritings ikke er målet. Hadde vi hatt samme kulturen i Norge også, så hadde det kanskje stilt seg annerledes. For egen del så må jeg innrømme at jeg drikker mer her enn hjemme. Det har selvfølgelig med pris å gjøre, og det at jeg går oftere ut på utesteder enn når jeg er hjemme. Men jeg er ikke mer beruset her enn hjemme i Norge. Det føles mer naturlig å ta seg en rom og cola en kveld her enn når jeg er hjemme.

En hyggelig kveld ute på byen :-)

Jeg trives fremdeles godt i Filippinene, og det er veldig godt å slippe å føle vinteren på kroppen. Jeg tror jeg må være laget for å bo i dette klimaet siden jeg ikke kjenner med et fiber i kroppen at jeg savner vinter og kulde. Det er bare helt utenkelig for meg at det skulle bli et savn. Jeg respekterer fullt ut at andre føler det annerledes, men for meg gir dette klimaet en helt annen livskvalitet enn jeg opplever på vinterstid hjemme. Jeg er bra sikker på at jeg kommer til å fortsette å tilbringe store deler av vinteren i varme strøk så lenge jeg har liv og helse til å klare meg selv.

Jeg håper at Ultimate Power Profits skal være med på å realisere den drømmen for meg. Du har kanskje en drøm du og? Ta en titt da vel? Se her!

I morgen går turen til Bohol for å lage artikkel.

Nyt din alkohol, men styr unna flatfylla :-)

Første møte med døden i Filippinene

Det er ikke så dramatisk som det kan høres ut, men i dag var jeg på et gravsted og så hvordan folk behandles forskjellig, også i døden.

Med varmt og deilig vær fant jeg ut at jeg skulle gå meg en søndagstur. Arlyn er bortreist sammen med familien et par dager, så denne turen måtte jeg ta alene. Ca 3 kilometer fra der jeg bor ligger Cagayan De Oro Gardens. Det kan ved første øyekast se ut som en fin park, men når du kommer inn i parken så ser du at det er gravminner rundt omkring på gressplenene. Det er ikke støtter som vi er vant til i Norge, men granittplater på ca 40x40 cm som ligger nede i gresset for å markere graven. Disse platene var spredt litt rundt omkring, men det var sikkert et system i det.

Jeg tror at på dette gravstedet er det de bedrestilte som er gravlagt, og det var også noen få unntak fra gravplatene. Men det er tydelig at det er forskjell på de rike også. Noen steder var det tykkere plater som hadde størrelse som hele gravstørrelsen, altså ca 2 m x 80 cm. I tillegg var det noen mausoleer der. Det var hus der granittkister sto oppstilt i en stue, og det var rom for at folk kunne samles der.

Her er et panoramabilde fra et av utkikspunktene på gravstedet, og husene du ser er mausoleene.

Her er det tydeligvis et ektepar som har fått sitt mausoleum. 

Det som også var litt annerledes enn det vi er vant med i Norge, er at noen folk drar til disse gravstedene og slår seg ned med en piknikk ved graven til den kjære avdøde. Det hadde vel vakt litt oppsikt hvis folk gjorde det i Norge, men jeg synes egentlig at det var fint. Da er man jo samlet ved graven for å minnes sin kjære, så da kan man like godt gjøre en fin stund ut av det. Det er egentlig helt naturlig, og det henger sikkert sammen med at de har andre skikker ved begravelser også. Den avdøde ligger på det vi kaller for likstrå i flere dager, og familie og venner samles over flere dager for å ta farvel med avdøde. Det spises og drikkes, og man minnes den avdøde med latter og tårer. Tror det er litt mer åpenhet om døden her enn i Norge. Etter min mening har døden blitt for institusjonalisert i Norge, og det er ikke bare av det gode tror jeg. Ved at familien blir mer deltakende i prosessen fram til begravelsen, gir det også sorgen et naturlig utløp. Det vil de fleste tjene på i det lange løp.

Familien er samlet ved graven.

Som tidligere kirketjener har jeg et nært og avslappet forhold til døden.

Når jeg er ute og reiser så er det bestandig interessant å se hvilken ramme man legger rundt døden og gravstedene i de forskjellige landene. Har ikke sett så mye på det her i Filippinene ennå, men vi kjørte forbi et gravsted som så ganske kaotisk ut. Det var veldig mye betong der. I likhet med f.eks i England så er det ganske vanlig at minnesmerket er en betongstøpt tykk plate på størrelse noe større enn en kiste. På en del gravsteder så har disse en tendens til å gi et litt uryddig uttrykk på gravstedet, særlig der det tydeligvis ikke er lagt all verdens med penger i vedlikehold av gravstedet. 

Sånn sett har vi veldig ryddige gravsteder i Norge. Men en ting jeg savner på de fleste gravsteder i Norge er at det blir brukt mer penger på forskjønnelse. Når det tegnes gravsteder i Norge, så legger arkitektene inn fine vannposter og ryddige anlegg for avfall i planene, men når kommunene skal spare penger så ender man ofte opp med en vanlig kran og en søppeldunk. Dette gir gravstedene et lite verdig inntrykk. Det gravstedet jeg besøkte i dag var mer påkostet og kan vel ikke tjene som noe eksempel på hvordan de fleste gravsteder ser ut i Filippinen. Men jeg synes at man i Norge kunne lagt mer vekt på det estetiske inntrykket på gravstedene for å oppnå en litt opphøyet verdighet på gravstedet i forhold til andre offentlige parkanlegg.

Et godt eksempel på at det går an å pynte litt ekstra på et gravsted.

En liten kommentar til mitt forrige blogginnlegg, der jeg nevnte noe om arbeidstempo. Jeg vil nyansere bildet litt ved å si at det slett ikke er alle som jobber sakte. Det bygges to nye leiligheter i tverrenden av rekkehuset jeg bor i, og disse snekkerne får ting til å skje fort. De jobber hardt og raskt og det er ikke så lenge siden de startet, og leilighetene skal stå ferdig om ca 1 måned. Det varme klimaet kan jo også gjøre sitt til at det kan gå litt sakte i svingene for de som skal jobbe ute med fysisk arbeid.

Ellers vil jeg nok en gang henlede oppmerksomheten mot Ultimate Power Profits Jeg har jobbet en del med å sette meg inn i dette spennende prosjektet i det siste, og det ser skikkelig lovende ut for den som ønsker å tjene gode penger på internet. Ta kontakt for mer info. I løpet av de nærmeste dagene vil dette firmaet "ta av", og de som har blitt medlemmer får utbetalt sine første kommisjoner.  Det lønner seg å være tidlig ute. Se min hjemmeside www.solidmediamarketing.no for mer informasjon. Det koster bare 10 dollar i måneden å være med (ca 58 kroner).

Jeg takker for en fin søndag, og møtet med døden i Filippinene.

Litt om livet i Filippinene

Livet mitt i Filippinene har snart nådd sin første måned

Jeg kom til Filippinene 30 september, så det nærmer seg en måned siden jeg kom hit. Foreløpig er det ikke mye som har skjedd, siden jeg har brukt tid på å etablere meg. Det er også krevende å finne en struktur på hverdagen slik at det blir satt av tid til jobbing. Jeg har kommet i gang med arbeidet med artikkelen om den flotte og spennende øya Bohol. Jeg har skrevet mye av artikkelen, men etter signaler fra en aktuell utgiver vil jeg skrive om en god del på artikkelen. Jeg vil også dra til Bohol i neste uke for å se og oppleve mer, og ikke minst ta mange flere bilder. Må levere 10-15 gode bilder til artikkelen. Jeg er usikker på hvor lenge jeg blir på Bohol. Arlyn er mye opptatt på annet hold de nærmest 3-4 ukene, så jeg tar den tiden jeg trenger. Det er jo en del av opplevelsen det også, å reise litt rundt på egen hånd slik at jeg må finne ut av ting selv uten å ha henne som støtte til alt. 

Jeg regner med at jeg leier meg moped/motorsykkel for å farte rundt med på Bohol. Dette er rimelig, og jeg kan styre helt selv hvor jeg vil dra og når. Chocolate Hills er et must å få med denne gangen. Må vel få tatt noen bilder av en av de mange kirkene på øya også, samt et av de mange vakttårnene som spanjolene satte opp på 1700-tallet. Vil også oppsøke noen av de som driver med ekstremsport for å få tatt noen bilder.

Ellers er det interessant å se på likheter og forskjeller mellom Norge og Filippinene. Det er mye og mangt i hverdagen som er annerledes på godt og vondt.

Som et eksempel på hvordan man gjør det i Filippinene og ikke i Norge kan jeg bruke mitt eget nabolag som eksempel. Jeg bor i den nærmeste av leilighetene i det gule rekkehuset. Leilighetene er fine, men de står midt i et ganske shabby strøk. Dette er ganske typisk her nede. Hoteller og fine hus settes opp midt i "dårlige" strøk. Det ser ut som det mangler reguleringsplaner slik vi er vant med å ha i Norge. Dette fører til at den som er så heldig å eie en tomt kan sette opp hva han vil på tomta, etter det jeg kan forstå. Vår husvert som var så smart å kjøpe tomta for mange år siden sitter nå på en betydelig verdi, da tomteprisene i det området jeg bor i har gått veldig opp de siste 5 årene. I nabolaget er det det vi ville kalle rønner på den ene siden av gata, og et helt nytt og flott leilighetshotell, samt et stort, flott og dyrt boligområde på den andre siden av veien. Fattig og rik bor veldig nært hverandre her. Jeg er litt forsiktig med å gå ut alene sent på kvelden i gata jeg bor. Tror ikke de er så veldig farlige de som bor her, men det er en del av veien som er veldig mørk på kvelden, så det er greit å være litt forsiktig. Folkene som bor i gata ser ut til å ha det greit, men har en lav levestandard etter vår målestokk. Men jeg har likevel en mistanke om at de ikke er så mye mindre lykkelige enn oss rike nordboere.

Filippinene har også mange positive sider

En stor og positiv forskjell i Filippinenes favør opplever du når du går på de fleste dagligvarebutikker. Her er ferskvarediskene og hyllene med frukt og grønt noe helt annet enn det man er vant til å finne i Norge.

Utvalget av både fisk, kylling, kjøtt, og frukt og grønt er veldig stort her i forhold til hjemme i Norge. Cagayan De Oro er en by med folketall omtrent som Oslo, men jeg tror ikke du finner slike ferskvaredisker i noen butikker i Oslo som du gjør i CDO. En annen ting som jeg synes er spennende med dette, er at det er mye nye og uprøvde varer her, spesielt blant fisk og grønnsaker. Jeg er glad i å prøve nye ting, så jeg får skryt av Arlyn fordi hun synes det er stas at jeg tør, og ønsker å smake på den lokale maten. Det meste er godt, men selvfølgelig ikke alt. Men da har jeg ihvertfall prøvd det!

En selsom men interessant opplevelse var å være med på "Biltilsynet" for å gjennomføre den årlige kontrollen av en bil. Her var det mye "red tape" som engelskmennene sier. Jeg har aldri opplevd maken til papirflytting uten at man egentlig oppnådde noen ting som helst i forhold til bilens tilstand. Det eneste de fysisk sjekket på bilen var utslipp av avgasser. Resten av de ca tre timene (på en rolig dag med lite kø) brukte vi på å sitte i kø foran forskjellige luker for å få et stempel, for så å bli sendt til en annen luke for et nytt stempel, for å bli sendt til en annen luke for å få tatt en kopi av papiret, for å gå til en ny luke for å få et nytt stempel osv. osv. Her var byråkratiet satt skikkelig i system, og jeg kan ikke se noen annen hensikt med dette enn det å skape arbeidsplasser. Økt sikkerhet på veiene i Filippinene bidro det ihvertfall ikke til. 

En ting jeg lett kan venne meg til er at det er et helt annet tempo i hverdagen her nede i Filippinene. Du ser veldig få mennesker som stresser. De fleste ser ut til å ha god tid. Dette gjør seg selvfølgelig også utslag i at ikke alt arbeid går like fort. Det har pågått arbeid med å legge fast dekke på en veistubb på ca 100 meter som fører fra hovedveien og inn til Arlyns leilighet. Her støpes det dekke. Asfaltering brukes nesten ikke i dette landet. Sikkert pga at det er for varmt her. Denne veistubben har 5-10 personer holdt på med nå i over 3 uker, og de er neppe ferdige før de har holdt på en måned. Det skal sies at de har veldig lite å hjelpe seg med i forhold til det gutta i Mesta har, men det er også et vanlig syn at to-tre stykker arbeider, og 4 stykker ser på. De bærer sekker med masse fram og tilbake, og det er like før jeg drar av gårde og kjøper en trillebår til dem!! Men de blir ferdige etter hvert, og veien blir solid og fin :-)

Jeg kjenner at det er godt å leve i dette rolige tempoet, og jeg lar meg ikke stresse opp av at ting går sakte. Kassakøer går uendelig sakte i forhold til hva det gjør hjemme. Men vi har det ikke travelt, så da går det bra. Det gjør godt for kroppen å roe ned.

Driver også og øver meg på ballroom dancing, og cha cha-stegene begynner å sitte litt. Men det er langt igjen til jeg får meg jobb som Dance Instructor :-) (ps: det er IKKE jeg som danser på filmen :-)

Alt i alt så trives jeg veldig bra i dette landet så langt, og det deiligste er selvsagt at det er varmt hele tiden. Det er SÅ deilig å slippe å fryse. Temperaturen på dagtid ligger mellom 25-34 grader alle dager. Det har vært noe regn innimellom, men det gjør ikke noe. Har fått ganske mange myggstikk, men det er til å leve med, og jeg regner med det roer seg etter hvert når kroppen får bygd opp antistoffer mot stikkene.

Ellers vil jeg oppfordre alle til å se nærmere på denne linken: http://www.ultimatepowerprofits.com/skjohansen

Det er et helt nytt og spennende selskap som ser veldig lovende ut med tanke på å tjene gode penger med mindre innsats enn de fleste spiller lotto for hver måned. Her er sjansen for stor gevinst uendelig mye større! Jeg oppfordrer alle til å hoppe på denne sjansen til å komme tidlig med i noe som er i ferd med å bli et kjempestort firma som kommer til å drive med mange former for salgsaktiviteter. Blant annet blir det anledning til å bestille reiser gjennom dette firmaet. Dette er helt i oppstartsfasen og kommer til å ta av. Da lønner det seg å være tidlig ute!

Så langt har livet i Filippinene svart til forventningene!

Tid for å jobbe litt

Da har det gått et par uker siden jeg kom til Filippinene, og det er på tide å begynne å jobbe litt.

Tiden fram til nå har gått med til avslapping og mye kos, i tillegg til å få etablert seg i leiligheten her i Cagayan De Oro (CDO). Har stort sett fått handlet inn det jeg trenger til leiligheten nå, og nå gjelder det å finne en struktur på dagene så jeg kan jobbe effektivt med mine ideer til artikler. Har en del jeg tenker å ta tak i. Men tror første artikkel vil handle om den fantastiske øya Bohol. Var der når jeg var i Filippinene i mai, og det ga mersmak. Øya har noe å by på for de fleste. Både de som er der for sol og strand, og for de som ønsker å ha opplevelser utover det som går ut på soling og bading. Chocolate Hills er en severdighet som jeg ikke fikk med meg skikkelig sist, så den skal dokumenteres godt denne gangen. For de som søker fart og spenning er det mange muligheter til å kaste seg ut fra store høyder og fyke som prosjektiler over store juv. Ikke helt min gate, men jeg skal villig stå på trygg grunn og ta bilder :-)

En tarsir er en spesiell liten skapning du finner på Bohol.

Skal samle inn og skrive en del bakgrunnsstoff om Bohol før jeg reiser dit og får tatt masse bilder og intervjue folk som bor og jobber der. Håper på å få til en fin artikkel som kan selges til reiselivsmagasin, norske og engelskspråklige. For meg er det veldig spennende å se om jeg får solgt det jeg skriver, siden jeg aldri har skrevet til slike magasiner før. Men har studert noen blader, så jeg har en peiling på hvordan det er vanlig å bygge opp artikler, og hvilket språk man bruker. Det er mange måter å skrive på, så jeg må lære meg det som passer til de enkelte typer blader. En utfordring blir det, men spennende og lærerikt. Det gjelder bare å ikke miste motet om man får avslag hos noen, og ta med seg de tilbakemeldingene man eventuelt får, og lære av disse.

Livet er ikke bare å jobbe. Dagene har også sine faste rutiner som gjør at livet leves i et behagelig tempo.

Jeg står opp i 6-7 tia stort sett hver morgen. Da har jeg ligget en stund og hørt på lyden av at nabolaget våkner opp. Hanene galer om kapp ( de starter tidligere, men det var bare første natten jeg ble forstyrret av det), fiskebilen kjører rundt og forkynner sine tilbud (trodde det var innkalling til bønnemøte første morgenen), og det begynner så smått å ture fra kjøretøyer og hele områder våkner til liv på en forholdsvis fredelig måte. Første oppgave er som regel å gå ut i den varme morgenen og feie plassen foran leiligheten. Vi har et par kjempestore mangotrær som henger over eiendommen, og disse kvitter seg med blad og frø hele tiden. Dermed synes jeg det er greit å feie hver dag, slik at det blir rent og trivelig. Det har også sin gevinst i at det blir mindre av maur og andre kryp som trives der det ligger avfall. Enkelte morgener ligger det også belønninger klare i form av små mangoer som har falt ned i løpet av natten, og da blir det en søt og god start på dagen :-) Føles som litt luksus å plukke mango fra "egen hage".

Etter å ha sjekket Facebook og e-post bruker jeg å ta meg en liten halvtime med soling på terrassen på baksiden av leiligheten. Her er det usjenert og uten innsyn, så det "bi itj mytji kvitrauv å vis fram" når jeg kommer hjem ;-) Har valgt å prioritere litt soling nå i starten, slik at jeg skal få litt farge. Synes jeg stikker meg mindre fram når jeg ikke går rundt hvit som et spøkelse, og det begynner å hjelpe bra allerede. Har fått bra med farge.

Første måltid i leiligheten. Nammi!!!

Utenom de faste rutinene så har det blitt en del opplevelser og små turer i nærområdet. Det er mest butikker og restauranter vi har vært på men vi har også funnet oss en favorittbar ikke langt unna her. På denne baren er det et band som spiller veldig fin musikk i skjæringspunktet mellom Mezzoforte, Santana, og Al Jarreau. Det er veldig bra kvalitet på det bandet, synes jeg. Legger ut et lite klipp her (slett ikke den beste låten de spilte, men det ble nå tilfeldigvis denne som kom på film)

http://www.youtube.com/watch?v=feyk1HVwZ9A&feature=plcp

På denne baren sitter folk spredt litt rundt på et fint uteområde, og det er koselig og rolig stemning der. Mye hyggeligere enn i barene nede i downtown.

Hver fredag og lørdag kveld arrangeres det Night Market midt i sentrum av downtown CDO (jeg bor i uptown). Her er det veldig mange selgere og masse kunder som samles hver gang, og for den som ønsker å handle klær og diverse juggel er det et eldorado. Et eldorado kan det være for lommetyver også, så det er greit å passe på verdisakene sine. Synes det ble litt for mye trengsel, og siden jeg ikke er på jakt etter noe spesielt å handle så blir det ikke så ofte jeg drar dit. Men det kan være hyggelig av og til.

Har tatt veldig lite bilder foreløpig, men jeg må vel få ånden over meg snart. Er mange motiv å finne, så det er bare å sette i gang.

Har registrert at bloggen min har kommet i medias søkelys der hjemme, og det er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal mene om. Jeg skrev min hjertens mening om en person som har påvirket meg og andre på en negativ måte, uten å navngi vedkommende eller si noe om hvem denne personen er. At det i Namdalsavisa framstilles som at det er jeg som har bortimot hele ansvaret for at det ble endringer i ledelsen i Vikna menighet føles litt rart. Denne saken handler om mer enn bare mine betraktninger. Når min tidligere sjef går ut i avisa og bagatelliserer det han kaller sin dominerende lederstil, så er det provoserende. Det var denne lederstilen som førte til at jeg ikke så at jeg orket tanken på å gå i gang med den i utganspunktet spennende og motiverende jobben det er å reise en ny kirke i Rørvik etter brannen. Derfor sa jeg opp min stilling som kirkeverge i Vikna kirkelige fellesråd. Jeg møtte stor forståelse for dette blant de andre ansatte i menigheten, selv om de ikke ønsket at jeg skulle slutte. Når jeg etter å ha sluttet i jobben observerer at min godt kvalifiserte og høyt motiverte etterfølger sitter bak skrivebordet på menighetskontoret og virker å være "helt på felgen", så kan jeg bare så alt for godt sette meg inn i hvordan han har det. Det å skvette til når noen tar i ytterdøra var bare så alt for kjent. Det var vondt å se at det hadde gått så langt allerede etter bare noen få måneder. 

Jeg er glad for at det ble et lederskifte i menigheten, og jeg ønsker Vikna menighet all lykke til i framtiden. Med motiverte ansatte og positive holdninger i et motivert menighetsråd ligger forholdene til rette for en spennende framtid for menighetslivet i Vikna.

Nå er tiden kommet for å jobbe litt, og det er nå det virkelige livet i Filippinene starter for meg, egentlig.

Nå er det jul igjen!!!!

Julen har kommet til Filippinene, og min første uke her i CDO er over

Jul ja... jeg er jo egentlig ikke bare flyktning fra kaldt klima, men også en flykting fra det norske julestresset. Men her har jeg kommet fra asken til ilden :-) Fra tidlig i oktober er det full jul i butikkene her nede, med juletrær i alle regnbuens farger og julemusikk på kjøpesenterene. Reolene er overlesset med girlandere, men jeg er usikker på om folket er kommet i særlig julestemning ennå. Uansett så blir jo julefeiring noe rart for en nordboer når temperaturene ligger på 25-30 grader hver dag. Vel, vel... man kan ikke få alt heller ;-) Må vel bare holde ut den amerikansk inspirerte feiringen. Blir jo spennende å se hvordan vi skal feire når det endelig blir jul i slutten av desember.

Foruten å mangle julestemning, så har jeg det veldig bra. Har brukt den første uken på å innrede leiligheten, og det har blitt mange shoppingturer. Vi har kjøpt sofa, salongbord, kjøkkenbord, stoler, kjøleskap, seng(madrass på gulvet), komode + en del ting og tang ellers til leiligheten. Gardiner er kjøpt inn, og vi har fått det ganske fint. Leiligheten ligger i et rolig, men ikke veldig fint strøk. Ble litt nedtur når jeg kom dit første gangen pga området rundt leiligheten, men heldigvis valgte jeg å beholde denne leiligheten i stedet for å skifte til en dyrere. Nå trives jeg her, og det er som sagt stille og fredelig, spesielt på kveldene. Det er noen i nabolaget som er VELDIG glad i karaoke, men det går nå bra. Nærmeste nabo over gata er et slags lager for bygningartikler, og på dette lageret skjer det mye rart. En morgen, tror det var fredag, var det samlet masse ungdommer der, og de fikk visstnok et foredrag med oppmuntring om å gi blod. Mandag morgen var det vekkelsesmøte, med sang og klapping. Så ingen skal si at jeg ikke lever i et variert nabolag.

Det blir en stund til vi pynter til jul tror jeg.

Men vi har en leilighet med to soverom, to bad, kjøkken og stue i ett, og stor oppstillingsplass for bil utenfor. I tillegg er det en slags terrasse på baksiden av huset, der det går an å sole seg usjenert på formiddagen da sola står på rett plass. I andre etasje er det en balkong med utgang fra det ene soverommet. Her er det koselig å sitte på kveldene og høre på stillheten og lyden av gresshopper, og andre kveldslyder.

En kveld satt vi på balkongen med rom & coke og Arlyn spilte gitar, og vi sang sammen. Veldig koselig kveld, og gitaren er stadig framme. Vi har en del sanger som vi liker å synge sammen, og det synes jeg er kjempekoselig. Har ikke vært så vant til å synge utenom koret, så det er artig å prøve seg som solist i kontrollerte former :-) Vi har noen sanger som har blitt våre, og de synger vi gjerne, også når vi er på videokebarer.
Første uken har for det meste bestått av innredning av leiligheten, og jeg slapper av og koser meg med det. Vil vel begynne å bli mer aktiv på jobbfronten til uka. Har en del ideer til artikler som jeg skal jobbe med, så det blir spennende å se hva jeg får til.

Så langt svarer alt til forventningene, selv om det ble tidlig jul i år...

Har du lyst til å se tv-kanaler fra hele verden gratis på din PC? Trykk på denne linken.
Har du en Mac og ønsker å se masse tv-kanaler gratis på den, kan du trykke på denne linken.

Snart videre til CDO

I morgen drar vi til CDO.

Etter en ny fin dag her i Cebu, setter vi oss i morgen ettermiddag på flyet til Cagayan De Oro (CDO). Vi sjekker ut av hotellet før 12, og drar til flyplassen for å vente på flyet som går 16.15 lokal tid. Det blir spennende å få se leiligheten jeg har leid, og begynne å gjøre den om til et hjem for månedene framover.

Vi har hatt en fin dag her i Cebu i dag, der høydepunktet nok var lunch på et sted som heter Beat Box (tror jeg det var..) Her serverte de lunchbuffet med spis så mye du vil for drøyt 40 kroner pr pers, og det spesielle er at i stedet for å ha bord og stoler som en vanlig restaurant, så har de karaokerom der man kan synge av hjertens lyst. Det kalles vel strengt tatt Videoke siden sangen følges av videoer. Maten var kjempegod, og vi hadde hyggelige tre timer der sammen med Arlyns søster. Jeg har blitt glad i videokebarene i Filippinene, og jeg som veldig sjelden har sunget alene når andre hører på, synger av hjertens lyst selv med ganske ukjente folk til stede. Høydepunktet i min sangkarriere i dag var "Master of the house" fra musikalen Les Miserables. Dette er en sang jeg kan godt, men aldri egentlig har sunget alene før. Så for meg karakteren som sang denne sangen i Londonoppsetningen, og fikk lagt inn litt skuespill i tillegg til sangen. Artig var det :-)

Etter lunch gikk vi til hotellet igjen og slappet av, og vi bestemte oss for å bestille massasje på rommet. Som sagt så gjort, og etter en halvtime kom det to damer som tok seg av oss på beste måte :-) Det er damer som har kraft i fingrene! Muskelknuter fikk gjennomgå, og etterpå er man både avslappet og litt øm og støl pga at de jobber med å få vekk knuter. Å få massasjen på rommet i stedet for på en salong var veldig behagelig. Da kan man bare slappe av og roe enda mer ned etterpå. Jeg satte stemningen i rommet med musikk beregnet på indisk hodemassasje. Det funka bra på thaimassasje også :-) Veldig hyggelig og koselig å gjøre sånt, og det blir neppe siste gang. I CDO får man hjemmemassasje i en time for to stykker for i underkant av 70 kroner. Her betalte vi nesten det dobbelte.

Har problemer med å lage meg engangskoder for nettbanken. De lages på mobilen, men jeg får bare feilmelding. Er usikker på hvordan jeg skal håndtere den situasjonen. I går hadde jeg også problemer med å ringe til Norge, men det har løst seg i dag. Det var i tillegg problemer med å bruke minibankkortet en stund, men det har også løst seg.

En stund uten nett i CDO

Når jeg kommer til CDO må jeg bestille meg internettilgang til leiligheten, og jeg er usikker på hvor lenge det tar før det er oppe og går. Dermed er det usikkert når jeg kommer til å lage neste innlegg i bloggen, men følg med, følg med :-) Ser at det er en god del som er innom og leser i denne bloggen, og det synes jeg er hyggelig. Det kan kanskje virke veldig selvfokuserende å skrive en sånn blogg, men det er greit å få tanker og hendelser ned på et lesbart format. Jeg håper jo at noen kan finne noe av det jeg skriver nyttig og interessant. I tillegg er det jo morsomt for nærmeste familie og venner å følge med på det som skjer. Gi gjerne tilbakemeldinger på det jeg skriver, enten under bloggen her, eller der du finner linken på Facebook og Twitter.

Vi talast :-)

Gleder meg, og er spent på livet i CDO :-)

Har du lyst til å se tv-kanaler fra hele verden gratis på din PC? Trykk på denne linken.
Har du en Mac og ønsker å se masse tv-kanaler gratis på den, kan du trykke på denne linken.

Første dag i Cebu

Første hele dag i Cebu..

Vi skal være i Cebu i 3 dager før vi reiser til Cagayan De Oro (CDO). Vi bor på Tune hotel, et ganske nytt hotell som ligger like ved det store kjøpesenteret Ayala Center. Hotellet er fint, men litt spesielt på den måten at man må betale ekstra for en del som man vanligvis tar som en selvfølge på et hotell andre steder. Men siden jeg bestilte gjennom Agoda, så har vi alt inkludert (unntatt frokost). Prisen er det ikke noe å si på; ca kr 190,- pr natt. Rommet er ganske lite, men nytt og fint, så vi har det bra her.

I går møtte vi Arlyns søster til lunch på kjøpesenteret. Hun bor her i Cebu, og driver et apotekutsalg. Det var hyggelig å møte henne, og vi skal vel møtes i dag også, tror jeg. Kjøpesenterene her er store og fine, og står på ingen måte tilbake for de vi har i de største byene i Norge, tvert i mot. Man finner et stort og rikt utvalg av alle mulige varer man er vant til å finne i Norge, og litt til. Ikke alle merkevarene vi har i Norge er her, men mange. I tillegg er det mange merker som vi ikke har i Norge. Som i Norge er det både dyre og billige butikker, så man kan velge hva man vil.

Det finnes et rikt tilbud av restauranter her, og folk bruker dem flittig. Tenkte på det i går at folket ser ut til å være vant med å gå ut og spise i langt større grad enn i Norge. Vel er det billigere for en nordmann å spise her, men for lokalbefolkningen er det vel ikke noe billigere, etter andel av lønningsposen. Så det handler vel om å ha en kultur for å gå ut og være sosiale.

I går kveld tok vi en taxi til IT park, et område som har masse kontorer relatert til it-industrien, men også mange butikker og restauranter. Vi gikk og ruslet litt i området, men slo oss ikke ned der. Vi endte opp med å hoppe på en Jeepney(se bilde), den Filippinske versjonen av busser. Jeepneys er det mange av, også i Cebu, og det var første gang jeg prøvde en. Det var en artig opplevelse. Det er lavt under taket i Jeepneyen og det er vanlig at man kryper helt inn slik at man kan betale hos gutta som sitter i forsetet. Så rykker man bakover igjen etter hvert som folk går av. På den måten blir det ledige plasser helt fremst hele tiden. Genialt :-) Det var også morsomt å se at når noen kom på og ikke fikk plass lengst fremme, så sendte de bare pengene framover via de andre passasjerene. Artig å se at sånt går an i en stor by som Cebu. Det blir et tett og intimt fellesskap inne i en fullpakket Jeepney, så da er det jo hyggelig å hjelpe hverandre. Det kostet bare 8 pesos (ca kr 1.10) pr person å være med, så man blir ikke ruinert.

På dans i Cebu

Vi hoppet av Jeepneyen ved The wine bar, en hyggelig bar med live musikk og fin atmosfære. Vel, live  musikk er en sannhet med visse modifikasjoner da mye av den var på boks, men de to damene som sang hadde flotte stemmer, og de skapte fin stemning. En veldig flott ting som er vanlig i Filippinene er at på utesteder som dette er det som regel danseinnstruktører (DI`s). Det er menn og damer som har et levebrød av å danse med gjestene. Noen gjester, som meg, har behov for å lære å danse. Andre er flinke til å danse, og ønsker en dansepartner som er like flink, mens atter andre går ut alene og trenger noen å danse med. Har du benyttet deg av en DI, så gir du vedkommende penger etter eget velbefinnende når du forlater lokalet.

Jeg synes dette er en genial ordning, og jeg benyttet meg av den. Jeg elsker å danse, men måten å danse på her er mer latinoinspirert enn det jeg er vant til å danse, så jeg sliter. Jeg og Arlyn har god kjemi på mange områder, men på dansegulvet har vi ikke helt funnet takten ennå pga at jeg ikke kan danse særlig godt på denne måten. Dermed var det flott å få bruke en DI for at jeg skal kunne lære mer. Min DI var selvfølgelig god til å danse, og hun forsøkte å lære meg basistrinn, og det gikk da ikke så aller verst :-) Når vi kommer hjem til CDO, vil Arlyn undervise meg i basistrinn, før jeg kommer til å leie inn en DI for å lære mer. Jeg skal lære meg å danse slik de gjør her, det er jeg bestemt på.

Som sagt så synes jeg ordningen med DI er kjempebra, og det skaper også bedre stemning i lokalet ved at DI`ene går rundt og byr opp og oppmuntrer folk til å danse. Hyggelig!!! :-)

En kveld ut på bar i Cebu kostet ca kr 120,- (Til sammen to pina colada og to margaritas + potetgull og en flaske vann) Ikke noe å bli ruinert av med andre ord. Vi betalte i tillegg til sammen ca kr 70,- til våre DI`er, så hele kvelden kom på under to hundre kroner.

En hyggelig dag i Cebu :-)

Har du lyst til å se tv-kanaler fra hele verden gratis på din PC? Trykk på denne linken.
Har du en Mac og ønsker å se masse tv-kanaler gratis på den, kan du trykke på denne linken.